Fortellingen om mannen som ikke ville gi opp sin rikdom og fortellingen om disiplene som har forlatt alt for Kristi skyld, rammer inn Herrens ord om hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike.

Hvem er en slik rik i Herrens mening? Det er den som henger ved sine ting; hvor meget det er snakk om, er ikke saken vedkommende. Det er holdningen det kommer an på. Det kan godt finnes rike mennesker, som ikke er avhengige av sine goder (Herren har sikkert kjent til slike, antageligvis var de kvinnene velstående som hjalp ham med sin formue) og det kan like så godt finnes fattige som ikke er villige til å gi avkall på det lille de har.

Da mannen ikke vil gi avkall på sin formue, snakker Herren først om vanskeligheten, så om det bortimot umulige for en som ikke er villig til å gi avkall, å komme inn i Guds rike ved med bildet på kamelen som går gjennom nåløyet. Men han sier til slutt når han hører disiplenes forferdelse at man må overlate alt til Guds suverene makt.

Les mer «Preken: 28. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til «ett legeme» og da mannen forlater «sin far og mor» for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til «én ånd».

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

Den første lesningen forteller om hvordan Gud skapte kvinnen av et av mannens ribben. Med det forteller forfatteren av den gamle teksten at mann og kvinne allerede i opprinnelsen er ett legeme, i motsetning til de andre levevesen. Derfor er det å komme sammen og bli «ett legeme» mannen og kvinnens dypeste og enestående vesen.

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret B» →

De ulike ordene fra vår Herre som vi hører i dagens evangelium må henge sammen på en måte. Markus har neppe ført dem sammen uten at det er en grunn for det.

Først hører vi om Johannes som tydeligvis er helt perpleks over at noen er i stand til å drive ut demoner i Jesu navn uten å være blant disiplene. Han ønsker å forhindre det.

Johannes holder helt sikkert av Jesus og er fascinert av hans kraft. For ham blir de til motstandere som påberoper seg Jesu kraft uten å tilhøre hans indre krets. Han mener at slik blir noe tatt fra Herren.

Men Herren ser det ikke slik. Han har en radikal tillit til Gud. Han vet at alt godt kommer fra Gud, også det andre gjør. Bare Gud er god, godheten selv. Herren vet at alt det gode han gjør stammer fra Faderen. Alt godt kommer fra Gud. Han står selv bak den minste kjærlighetsgjerning. Det onde som må forhindres består ikke at der skjer noe godt.

Les mer «Preken: 26. Søndag i kirkeåret B» →

Det er noe ved dagens evangelium som kan virke kjent for oss. Vi møter disiplene og Herren som er opptatt av meget forskjellige ting. De enkelte interessene er så forskjellige at det ser ut til at den ene ikke forstår hva den andre vil si. Enhver synes å være helt opptatt med sine egne tanker slik at han ikke hører hva den andre egentlig vil si eller mener. De snakker forbi hverandre. Det er underlig at disiplene ikke våger å spørre Herren hva han mener med det han har sagt dem. Man skulle tro de skulle ønske å lære av sin mester.

Hvorfor våger de ikke? Det kan vel neppe være at forholdet mellom dem skulle være så vanskelig eller dårlig at de ikke våger å spørre ham hva han har sagt? Eller ville de kanskje ikke høre hva han har å si av frykt for at det ikke ville passe dem?

Herren er opptatt med den nært forestående døden. Han snakker om det. Det er tydeligvis ikke akkurat et tema som vekker begeistring blant disiplene. Hvem ønsker å høre mer om det, hvem vil snakke med ham om det?

Les mer «Preken: 25. Søndag i kirkeåret B» →

Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos noen kan opplevelsen av smerte føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på en Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal det ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv.

Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han led. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Den menneskelige lidelsen er gjennom Sønnens død og oppstandelse gått inn i Gud.

Rekkevidden av denne hendelsen er for oss umulig å forstå helt ut, men vi kan fastslå at Gud ikke avskaffet lidelsen gjennom sin Sønn. Men det kan verken bety at Gud ønsker lidelse eller at Gud ikke ønsker lidelse. Gud har vist oss i Jesus Kristis at lidelsene ikke er slutten, men snarere en gjennomgang til herligheten. Hvorfor kan vi spørre oss så lenge vi lever, vi kommer ikke til å finne det endelige svaret. I stedet må vi nøye oss med det faktum at Gud er slik Gud, at det finnes frelse til tross for lidelse.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium beretter om hvordan Herren helbreder en døvstum. Herren ønsker ikke å gjøre helbredelsen til en sensasjon og tar den døvstumme til siden. Han søker tydeligvis den vanskelige balansen mellom diskresjon og hjelp for folket. Så berører han den sykes ører og tunge før han ser opp til Faderen – hvert under han gjør er Faderens gjerning gjennom ham – det dype sukket viser til at han er fylt med Den hellige Ånd. Den treenige fylden i handlingen gjør at budet «Effata! – Lukk deg opp», virker og den døvstumme blir helbredet.

Folket anerkjenner underet med ordene «Han har gjort alle ting vel …». Ordet ‘vel’ på norsk, er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ‘godt’. Med det viser menneskemengden hen til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om denne grunnleggende sannheten.

Les mer «Preken: 23. Søndag i kirkeåret B» →

Gud gav sitt folk en lov for å hjelpe folket å leve slik Gud vil at det skal leve. Her må vi huske på at Gud som skapte mennesket, vet best hva mennesket trenger til liv. Men loven ble også gitt for at landene rundt Israel skulle gjenkjenne i folkets måte å leve og være på, at Gud nettopp er Gud.

Loven springer ut av Guds dype kjærlighet til det folk Gud i fri vilje har valgt for å representere seg for alle folk. Guds kjærlighet vil nå alle folk, men ett folk skulle være et eksemplarisk forbilde for alle de andre. Gud er ikke bare Gud for et folk, men gjennom det ene folket, skulle alle folk finne til Gud. Dette var den positive tanken bak loven, som Moses appellerer til folket å etterleve.

Men i de mange århundrer som hadde gått siden da, hadde meget skjedd og meget blitt forandret. For å rette opp alt igjen, var det at Guds Sønn ble inkarnert og menneske i Jesus fra Nasaret. Dagens evangelium viser oss Jesus i et profetisk lys som en som har autoritet til nettopp å utlegge Guds lov. Som Guds Sønn har Jesus en fullmakt som overgår alle tidligere profeters fullmakter.

Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret B» →

Etter Herrens tale/meditasjon om livets brød, om eukaristien, merker han at mange av tilhørerne har utviklet en dyp motstand mot det han har sagt. De synes det er ikke til å holde ut å lytte til slik en tale. De klarer ikke å åpne seg for Herrens ord om at hans legeme og blod er næring og drikk for det evige liv. De forstår ikke at dette kun vil bli mulig etter oppstandelsen. De ser på ham som står foran dem og føler avsky ved det de hører.

Så etter at mange har gått sin vei i skuffelse, er det naturlig for Herren å spørre de tolv om de også vil forlate ham. De må ta et valg, enten å tro og akseptere den nye pakten i hans legeme og blod, eller å vende tilbake til deres tidligere liv før de møtte Herren.

Apostlene blir stilt overfor et tilsvarende valg som de tolv stammene i Israel blir stilt overfor av Josva i den første lesningen. Josva samler dem i Sikem hvor Gud først viste seg for deres far Abraham og lovet å gjøre hans etterkommere til et stort folk i et nytt land (sml. 1. Mos 12,1-9). Han setter opp en klar utfordring: enten forny deres pakt med Gud eller tjen de fremmede guder i de omliggende nasjoner.

Les mer «Preken: 21. Søndag i kirkeåret B» →

For mer enn 25 år siden fikk jeg se et maleri av Francisco Zurbarán (1598-1664) i sakristiet til domkirken i Jerez de la Frontera i Spania. Det gjorde et varig inntrykk på meg: «La niña Maria dormida». Den unge Maria sitter på en stol og lener seg til et bord med høyre arm. På fanget i venstre hånd holder hun Den hellige Skriften. Øynene er lukket og hun har et henført uttrykk i ansiktet med et lett smil om munnen. Det er noe vakkert, troskyldig og rent over den barokke piken på bildet. Men det peker på en dybde i Maria som maleren har fattet.

Maria som var ubesmittet unnfanget, en pike uten synd, må ha hatt en ren betraktning med en spesiell åpenhet for Guds nærvær og kjærlighet. Gjennom sitt Magnificat som hun synger i møtet med Elisabet viser hun en dyp kunnskap i den overleverte Skriften. Hun har en indre forståelse av Gud vil og gjør ifølge Skriften. Hun lever og ånder Skriftens innhold og dybde.

Derfor kan Maria prise Guds storhet og det store Gud har gjort når hun møter Elisabet. Med sitt Ja til å være den ringe tjenerinne har hun åpnet veien for Frelseren, gjort Sønnens fødsel mulig. Aldri har det eksistert en større kvinne tidligere, aldri vil det eksistere en større kvinne igjen.

Les mer «Preken: Marias opptagelse» →

Temaet for tiden er Kristi tale om brød i Johannes evangeliet. Brød mer enn noe annet viser til menneskets behov for mat. Uten mat varer ikke livet lenge. Mat er en nødvendig dimensjon i skaperverket. I mange ulike hendelser gjengitt i både Det gamle og Det nye Testamentet, spiller mat en sentral rolle.

Profeten Elija er lei seg og skuffet, han ønsker å dø. Han hadde allerede vandret en dagsreise ut i ødemarken. Men Gud var ikke enig med hans ønske og valgte heller å styrke ham med et særskilt brød og et viktig vann, levende vann. Brødet og vannet fra himmelen gjorde det mulig for Elija og gå helt til Guds fjell Horeb i Sinai hvor han kom til å møte Gud, ikke i stormen, ikke i jordskjelvet eller i ilden, men i den stille susingen. Det var her Moses hadde møtt Gud og mottatt loven lenge før Elija.

Jesus Kristus viste at han ikke bare kommer fra Gud, men at han er Gud, den levende Guds Sønn. Men mengden av mennesker rundt ham klarte ikke å lese tegnene de så. Som herre over materien hadde han ikke bare mangfoldiggjort brød og fisk for å mette tusenvis, men han hadde også vandret på vannet.

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret B» →