Preken: Marias opptagelse

For mer enn 25 år siden fikk jeg se et maleri av Francisco Zurbarán (1598-1664) i sakristiet til domkirken i Jerez de la Frontera i Spania. Det gjorde et varig inntrykk på meg: «La niña Maria dormida». Den unge Maria sitter på en stol og lener seg til et bord med høyre arm. På fanget i venstre hånd holder hun Den hellige Skriften. Øynene er lukket og hun har et henført uttrykk i ansiktet med et lett smil om munnen. Det er noe vakkert, troskyldig og rent over den barokke piken på bildet. Men det peker på en dybde i Maria som maleren har fattet.

Maria som var ubesmittet unnfanget, en pike uten synd, må ha hatt en ren betraktning med en spesiell åpenhet for Guds nærvær og kjærlighet. Gjennom sitt Magnificat som hun synger i møtet med Elisabet viser hun en dyp kunnskap i den overleverte Skriften. Hun har en indre forståelse av Gud vil og gjør ifølge Skriften. Hun lever og ånder Skriftens innhold og dybde.

Derfor kan Maria prise Guds storhet og det store Gud har gjort når hun møter Elisabet. Med sitt Ja til å være den ringe tjenerinne har hun åpnet veien for Frelseren, gjort Sønnens fødsel mulig. Aldri har det eksistert en større kvinne tidligere, aldri vil det eksistere en større kvinne igjen.

Hun er moren som bar frem Guds sønn, næret ham, oppdrog ham og ledsaget ham. Hun gjemte alt hun opplevde med sønnen i sitt hjerte og grunnet på det. På samme måte som hun hadde lest de overleverte tekster og grunnet på dem. Knapt noen har forstått bedre Guds nåde og kjærlighet enn kvinnen Gud valgte. Hennes Magnificat forteller oss dette.

Hun som var ubesmittet unnfanget ble ved sin død tatt legemlig opp i himmelens herlighet. Hennes rene legeme kunne ikke bli til støv her på jorden, men ble tatt helthetlig inn i himmelens oppstandelses virkelighet. I himmelen lever hun med sitt levende hjerte som slår så åpent for Guds kjærlighet og mysterium.

I himmelen går hun som Herrens mor i forbønn for Kirkens barn på jorden. Kirkens barn, det nye folk som er kalt til å gjøre alle til Kristi disipler gjennom dåpen og som er sendt ut i verden for å søke alle og bringe fornyelse.

Hun er den sanne kvinne, «velsignet fremfor alle kvinner», som er blitt kronet til himmelens dronning, «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode,» slik Johannes ser det i Åpenbaringens visjon.

Johannes ser Guds tempel åpne seg i himmelen og han får se Paktens ark, dette midtpunktet i Den gamle paktens tid, dette Guds tilstedeværelse hvor Hans bud var meislet inn i sten. Templet rommet Guds nærvær. I himmelen er det nye tempelet. Gud er himmelens sentrum.

I den nye pakten skues Kvinnen, himmeldronningen, som bar Guds nærvær i Den nye pakten i sitt skjød. Gutten, Guds Sønn, overvant det onde på korset og oppstandelsen bekreftet «Guds herredømme og hans Salvedes makt.» Vi er Kirkens barn og kommer fra mange av verdens land og folk. Innvandring er en del av vår virkelighet og rikdom. Vi viser at mennesker kan forenes som brødre og søstre i Jesus Kristus. Vår tid og vårt land trenger vårt tegn og vårt fellesskap. Men også vår bønn og vår tilhørighet til Herren trengs. Vi er ikke kristne for oss selv, men for alle.