Etter Herrens tale/meditasjon om livets brød, om eukaristien, merker han at mange av tilhørerne har utviklet en dyp motstand mot det han har sagt. De synes det er ikke til å holde ut å lytte til slik en tale. De klarer ikke å åpne seg for Herrens ord om at hans legeme og blod er næring og drikk for det evige liv. De forstår ikke at dette kun vil bli mulig etter oppstandelsen. De ser på ham som står foran dem og føler avsky ved det de hører.
Så etter at mange har gått sin vei i skuffelse, er det naturlig for Herren å spørre de tolv om de også vil forlate ham. De må ta et valg, enten å tro og akseptere den nye pakten i hans legeme og blod, eller å vende tilbake til deres tidligere liv før de møtte Herren.
Apostlene blir stilt overfor et tilsvarende valg som de tolv stammene i Israel blir stilt overfor av Josva i den første lesningen. Josva samler dem i Sikem hvor Gud først viste seg for deres far Abraham og lovet å gjøre hans etterkommere til et stort folk i et nytt land (sml. 1. Mos 12,1-9). Han setter opp en klar utfordring: enten forny deres pakt med Gud eller tjen de fremmede guder i de omliggende nasjoner.
På tilsvarende vis blir vi i dag også bedt om å velge hvem vi vil tjene. I de siste søndager har vi møtt eukaristiens mysterier i Herrens ord fra Johannes evangeliet – eukaristien er et daglig mirakel som er langt større enn de Gud gjorde da Gud førte israelittene ut av egyptens land.
Israelittene ble lovet et nytt jordisk land og Gud ledet dem ut av Egypt. Likevel var det ofte vanskelig for folket å utvikle tilstrekkelig tillit til Gud og mang en gang lengtet de tilbake til kjøttgrytene i Egypt. De ville ikke tro at målet for deres vandring kunne være bedre enn det de forlot.
Noe tilsvarende opplever Herren i sin samtid. Men det dreier det seg ikke om et nytt jordisk land han vil lede folket til, men Guds rike, det himmelske Jerusalem. Dette nye hjemstedet er et sted hvor mennesket vil ha evig liv, en helt annen virkelighet enn det vi lever her. På vandringen herfra til det nye hjemstedet vil Herren nære oss med det nye brødet fra himmelen som er han selv, for å styrke oss på vår vei. Han forteller oss at uten at vi spiser hans legeme og drikker hans blod, har vi ikke livet i oss. Han ber oss om en radikal tro og tillit til en ny virkelighet som bare Gud kan åpne.
Stilt opp mot den virkeligheten vi opplever her, spesielt i vår moderne samtid, høres dette nok like fjernt ut i dag som for dem som hørte dette første gang. Det er lett å mukke og avise dette budskapet som uforståelig eller ikke til å tåle.
Det er da vi utfordres til å tro, som Peter sier i dag, at Jesus Kristus er Guds hellige som gav seg selv for oss, som hengav sitt legeme for verdens liv. Vi utfordres til å tro at Gud har forberedt et liv for oss som går utover denne eksistensen, et liv hvor Gud selv er sentrum. Guds vil en pakt med menneskene, ikke bare i historisk tid, men også i vår tid. Eukaristien er den nye paktens tegn.
Paulus forteller oss i lesningen fra Efeserbrevet at Kristus gav seg selv slik at vi kan bli helliget, gjort hellige gjennom vannet og ordet i dåpen som tar oss inn i hans nye pakt. Gjennom eukaristien nærer han oss og oppmuntrer oss, gjør han oss til sitt legeme og blod, slik mann og kvinne blir ett i ekteskapet. Ekteskapet her peker utover seg selv på den evige pakten mellom Gud og hver enkelt av oss.
Så la oss i dag igjen fornye vår pakt med Herren og komme frem til alteret i tillit til at Herren vil forløse sine tjeneres liv, som vi hørte i dagens responsoriesalme.
P. Arne Marcos Blogg 