Dagens evangelium beretter om hvordan Herren helbreder en døvstum. Herren ønsker ikke å gjøre helbredelsen til en sensasjon og tar den døvstumme til siden. Han søker tydeligvis den vanskelige balansen mellom diskresjon og hjelp for folket. Så berører han den sykes ører og tunge før han ser opp til Faderen – hvert under han gjør er Faderens gjerning gjennom ham – det dype sukket viser til at han er fylt med Den hellige Ånd. Den treenige fylden i handlingen gjør at budet «Effata! – Lukk deg opp», virker og den døvstumme blir helbredet.
Folket anerkjenner underet med ordene «Han har gjort alle ting vel …». Ordet ‘vel’ på norsk, er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ‘godt’. Med det viser menneskemengden hen til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om denne grunnleggende sannheten.
Men til tross for at skaperverket er godt, valgte mennesket sin egen vei fremfor Guds vei. Det ville ikke adlyde Gud. Slik ble det første budet om at mennesket ikke fikk ta fra frukten til det ene treet i hagen brutt. Dermed ble menneskets historie forandret til en annen enn den Gud hadde tenkt.
Med det begynte det vi kaller arvesynden, dvs. den mulige adskillelsen mellom Gud og mennesket. Mennesket, som skiller seg fra Gud, vil ikke høre Guds ord, vil ikke være ved Gud. Mennesket kan fjerne seg så langt fra Gud at det ikke lenger er i stand til å høre; det blir døvt og fordi det ikke lenger hører noe, mener det at Gud er blitt stum. Den døvstumme i evangeliet er det talende eksempel for denne situasjonen i mennesket.
Med andre ord kan vi i den døvstumme se mer enn en legemlig defekt. Han er som en lignelse på Israels folk som igjen står for hele menneskeheten: folket er tunghørt overfor Guds ord, noe profetene gang på gang har gjort oppmerksom på. Folket har derfor vanskelig for å gi et godt svar på Guds vilje.
Men Gud lar det ikke bli ved det. Igjen og igjen søker Gud kontakten til sin elskede skapning, mennesket, for å formidle at Gud er god, at mennesket ikke behøver å være redd fordi Gud vil dets frelse. Denne søken etter den elskede når sitt høydepunkt i Sønnens komme, Ordet som ble kjød. Et mektig Ord, fordi det er Guds Ord. Og derfor skjer helbredelsen når Jesus sier det forløsende ordet til den døvstumme: «Effata! – Lukk deg opp».
Mengden forstår riktig det som her skjer. Og likevel blir Jesus senere korsfestet som en gudsbespotter. Tilbake blir hans nye fellesskap, Kirken, som tross all menneskelig svakhet, søker å formidle dette glade budskapet om den gode Gud som vil vår frelse. Men dette budskapet kan bare nå den som er åpen og beredt til å lytte.
Vi lever i en tid som hører meget. Vi er omgitt av mer bråk enn noen gang. Mange må alltid ha musikk i ørene. Det høyteknologiske samfunnet er full av andre forstyrrelser og lyder. Ofte står vi i fare for å vende oss til en kontinuerlig støy, at vi blir døve, at vi ikke kan forholde oss til det motsatte, til stillheten. Men stillheten er stedet hvor vi kan høre Gud.
Det stedet hvor vi finner tid og ro til å fornemme Guds nærvær, uten med det å mene noen spesiell form for følelse. Å være stille, å bli stille er på ingen måte lett. Vi merker fort, at når vi ikke hører mer, hører vi likevel våre tanker. Å ville høre Gud betyr altså å ta seg så meget tid i stillheten for én dag å bli så stille at vi merker at der er intet mer enn Gud.
Gud taler ikke til oss i menneskeord, men gjennom erkjennelser som gir en ny innsikt i Guds virke, som lar oss forstå noe nytt i frelsesmysteriet, som åpner nye sammenhenger for oss, som lar oss forstå at Gud gjør alt godt. Men godt etter Guds vilje, ikke etter våre ønsker. Å søke stillheten og å finne den, å søke og lytte til Gud, er ingen virksomhet bare for noen få utvalgte mystikere, men en mulighet for alle. Men ingen kan lage stillhet for en annen, den må søkes og leves aktivt av hver enkelt. Det er en anstrengende og lang vei, men en rik og utfyllende vei.