Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos noen kan opplevelsen av smerte føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på en Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal det ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv.
Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han led. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Den menneskelige lidelsen er gjennom Sønnens død og oppstandelse gått inn i Gud.
Rekkevidden av denne hendelsen er for oss umulig å forstå helt ut, men vi kan fastslå at Gud ikke avskaffet lidelsen gjennom sin Sønn. Men det kan verken bety at Gud ønsker lidelse eller at Gud ikke ønsker lidelse. Gud har vist oss i Jesus Kristis at lidelsene ikke er slutten, men snarere en gjennomgang til herligheten. Hvorfor kan vi spørre oss så lenge vi lever, vi kommer ikke til å finne det endelige svaret. I stedet må vi nøye oss med det faktum at Gud er slik Gud, at det finnes frelse til tross for lidelse.
Peter ville bare herligheten, ingen lidelse for sin herre og mester og ble avvist på det sterkeste. «Bort fra meg, Satan, for du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!»
Er svaret på motstanden mot lidelse å finne hos Satan? Er disse svært så menneskelig forståelige tanker og spørsmål om lidelsen i virkeligheten farlige?
Jeg ser i bakgrunnen problemet med en skapning som anklager sin skaper for at det er en skapning. Ligger ikke her en nøkkel for å forstå vanskelighetene med det å være menneske? Vi holder ikke ut at vi ikke er guder eller Gud, men at vi er skapt av en Gud som helt klart tenker annerledes på mange måter og vil annet, enn det vi forventer av Gud og ønsker.
Dagens evangelium tar opp sammenhengen mellom Jesu messianske rolle og hans død på korset. Peter bekjenner med rette at Jesus er Messias, men han avviser Herrens vei for å oppfylle sitt kall. Hvorfor ble Jesus korsfestet? Ønsket Gud det eller ikke? Hvordan vi enn vender og snur på det, er det som å stå foran en mur.
I troen blir dette håpet mulig: Lidelse og død har ikke det siste ordet i livet. Vi skal oppstå med Kristus. Vi kan bekjenne med Peter: Du er Messias, vår Frelser. I ham er Gud oss nær i lidelsen. Ser vi opp til ham på korset, behøver vi ikke lenger å spørre «hvorfor?» Han har ikke gitt oss noe svar på det spørsmålet. Men vi kan spørre hva lidelsen kan bety.
I Bibelen finner vi historien om den tålmodige Job, et godt menneske som ble rammet av mange forferdelige ting. Mange mennesker ville i en lignende situasjon vendt seg skuffet vekk fra Gud. Men hvor alt taler for å gi opp troen på Gud, der begynner Job virkelig å tro.
Da hans kone en dag stilte ham det følgende spørsmålet etter at han atter en gang hadde opplevd en stor lidelse: «Holder du fortsatt på din gudsfrykt? Spott heller Gud og dø!» Men han svarte: «Du taler som en vettløs kvinne. Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» (Job 2,9-10)
Med det legger Job alt under Gud og lar ikke noe tilkomme satan. Slik ærer han Gud. Den som kan utvikle en tålmodighet som Job kan langsomt finne en vei i lidelsen og med veien også en mening. Bare slik kan lidelsen overvinnes, dersom det i det hele tatt er mulig. Gud forårsaker ikke lidelsen, men Gud tar den heller ikke fra oss. Gud gir oss kraft og styrke til å bære den. Å bære lidelsen er en dimensjon i frelsens mysterium som Gud gjør oss delaktige i. Derfor ba Sønnen oss om å ta opp vårt kors når vi følger ham. Det gjør oss ett med ham. Ett i lidelse og død, men også ett i oppstandelsen og det evige liv.
P. Arne Marcos Blogg 