Det er noe ved dagens evangelium som kan virke kjent for oss. Vi møter disiplene og Herren som er opptatt av meget forskjellige ting. De enkelte interessene er så forskjellige at det ser ut til at den ene ikke forstår hva den andre vil si. Enhver synes å være helt opptatt med sine egne tanker slik at han ikke hører hva den andre egentlig vil si eller mener. De snakker forbi hverandre. Det er underlig at disiplene ikke våger å spørre Herren hva han mener med det han har sagt dem. Man skulle tro de skulle ønske å lære av sin mester.
Hvorfor våger de ikke? Det kan vel neppe være at forholdet mellom dem skulle være så vanskelig eller dårlig at de ikke våger å spørre ham hva han har sagt? Eller ville de kanskje ikke høre hva han har å si av frykt for at det ikke ville passe dem?
Herren er opptatt med den nært forestående døden. Han snakker om det. Det er tydeligvis ikke akkurat et tema som vekker begeistring blant disiplene. Hvem ønsker å høre mer om det, hvem vil snakke med ham om det?
Vi er kanskje kjent med det: det er noe som er meget viktig for oss, som berører oss, et problem, en sykdom, kanskje følelsen av å måtte dø og det finnes ingen vi kan snakke med om det. Det kan nesten kvele oss og kommunikasjonen forstummer fordi vi kan ikke snakke om det som angår oss mest.
Og en annen ting skjer: det kan heller ikke oppstå noe nytt. I evangeliet hører disiplene ikke bare hva Herren sier om sin død. De hører ikke håpets budskap om oppstandelsen som kommer like etterpå. På en måte hadde de bare fått med seg første halvdel av budskapet.
Disiplenes tanker kretser om helt andre ting, svært så menneskelige og ganske så forståelige tema. Hvem er den største. Det liker vi å snakke om. Hvem har suksess? Hvem kan noe! Hva fortjener jeg? Det eller det vil jeg skaffe meg eller unne meg. Tema som sykdom, lidelse og død blir holdt utenfor. Men med det blir en del av livet holdt utenfor. Og det kan lamme oss og binde viktig energi for å leve.
For hva skjer hvis vi overhodet ikke hører til de beundringsverdige store? Hva skjer da med livet vårt? Hvem hører på oss da? Våger vi å snakke mer da?
Herren spør disiplene hva de snakket om. De tier. Skamfulle? Eller fordi de tror at de ikke kan snakke med ham om det? At han ikke vil forstå dem?
Men Herren er annerledes. Han ser ut til å forstå disiplene i deres helt menneskelige behov for makt og storhet. Men han setter noe imot det. Først utfordrer han behovet med å si at den som vil være den fremste må «gjøre seg til den siste og være alles tjener». Dette kommer han til å vise disiplene når han vasker deres føtter.
Deretter stiller han et barn midt iblant dem og sier: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, han tar imot meg, han tar imot ham som har sendt meg.» Med det har han vist disiplene at i Guds rike finnes det en helt annen målestokk enn den vi er vant til å bruke oss mennesker imellom. En målestokk som skal prege hans fellesskap på jorden, Kirken. Ledelse skal være tjeneste, blikket skal være rettet mot de små. Her vil vi bli utfordret om og om igjen gjennom alle generasjoner til å søke Herrens kriterier og følge dem. Slik kan vi leve både med korset og oppstandelsen. Det vil føre til et liv som kan forvandle oss selv, men også de omgivelser hvor vi er satt til å virke her i verden. Herren skjenker oss Den hellige Ånd til det.
P. Arne Marcos Blogg 