Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal se ut. Stadig vekk blir vi utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange sliter for å oppnå en angivelig skjønnhet. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren når den ikke passer til idealene. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de sprøyter stoffer under huden, gjerne i ansiktet. Eller de tatoverer seg eller bruker piercing. Alt tegn på manglende selvaksept og selvrespekt. Der er ingen grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid også utover det nevnte. Ingenting av dette har noe med identitet å gjøre

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Oppe i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut det han i virkeligheten er.

Legemet blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn den disiplene hadde oppfattet så langt. De får se det sanne legemet, den sanne skjønnheten til Kristi legeme. En skjønnhet som ikke er det ytre, men som er hans sannhet i det indre. En skjønnhet som er vakrere enn all overfladisk skue. Det er Guds skjønnhet de får se.

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden C» →

Vår herre Jesus Kristus er blitt døpt av Johannes. I dåpen ble han fylt av Den Hellige Ånd og han ledes nå av Ånden. Det første Ånden gjør, er å drive ham ut i ødemarken. Herren som er i enhet med Faderens vilje i Den Hellige Ånd, går villig med. Før han kan begynne sitt oppdrag som han ble sendt av Faderen for å oppfylle, må han prøves, må han forberedes. Det helt sentrale er å få rettet opp Adams ulydighet i urtiden og djevelen får derfor lov til å prøve ham.

Men det er ikke bare Adams ulydighet Herren skal rette opp. Også Israels ulydighet og tvil mot Gud, trenger å rettes opp. Det var nettopp i ødemarken at deres kjærlighet til Gud ble satt på prøve og mange ganger sviktet folket. Tilliten til Guds erklærte frelsesvilje ved å føre folket til det lovede land, ble ofte satt på prøve.

Nå skal Guds Sønn vise den riktige tilliten og holdningen til Guds kjærlighet. Oppholdet varer 40 dager som speiler Israels 40 år i ørkenen. Han spiste ikke og var følgelig meget sulten etter denne lange tiden. Djevelen satset på at Herrens motstandskraft ville være sterkt redusert. Det er det beste øyeblikket for å presentere dype menneskelige fristelser for Herren. Ville han være i stand til å motstå dem? Eller ville han falle lik Adam eller Israel?

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden C» →

Vi trer inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut for dagen skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg i grunnen om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Det skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →

«For munnen bærer frem hva hjertet er fullt av» sier Kristus som avslutning på dagens evangelium. Denne setningen kan forandres. For å forstå hvordan, vil jeg dele med dere den følgende lille fortellingen:

Trett går en gammel kvinne gjennom parken. Hennes vei fører henne forbi en lekeplass for barn. Der er det mange barn som leker. De er fullt opptatt i sandkassene. En vakt står like i nærheten og passer på.

Den gamle kvinnen ser på barna. Plutselig bøyer hun seg, tar opp noe og gjemmer det i sitt forkle. Med en gang kommer vakten og spør: «Hva er det du har gjemt i ditt forkle?» Kvinnen reagerer noe forvirret. Hun kan ikke finne et svar med en gang.

Vakten tenker: «Hun har kanskje funnet en lommebok og vil ikke gi den fra seg.» Han truer henne: «Jeg må be deg komme med meg, hvis du ikke med en gang sier hva du har gjemt i forkleet.» Da tar hun langsomt frem et glasskår og viser det til vakten. Overrasket spør mannen: «Hva vil du bruke det til?» Kvinnen svarer: «Jeg tenkte bare at jeg vil ta det vekk, slik at ikke barna kan skjære seg på det.» «Unnskyld!», sier vakten.

Les mer «Preken: 8. Søndag i kirkeåret C» →

1 Sam 26,2.7-9.12-13.22-23; 1 Kor 15,45-49; Luk 6,27-38

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.

Les mer «Preken: 7. Søndag i kirkeåret C» →

Jer 17,5-9; Sal 1,1-2. 3. 4 og 6; 1 Kor 15,12.16-20; Luk 6,17.20-26

Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og -mengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.

I de to siste årene har pandemien forandret livet til noe annet enn vanlig. Særlig den første nedstengningsperioden var en underlig tid. Den gangen fantes det ennå ingen vaksiner og vi var mange som var preget av angst. Vi holdt oss i isolasjon og med sosial avstand på en måte som var fremmed for oss alle. Mange har opplevd å miste kjære eller kjente til viruset.

Disse erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret C» →

På livets vei kan vi mennesker ofte oppleve hendelser som fører til at livet forandrer sin kurs, eller at nye og uventede ting skjer som kan gjøre veien annerledes eller tyngre.

For Maria og Josef må livet ha bestått av mange slike overraskelser og utfordringer som måtte takles etterhvert som de stod overfor dem på deres vei. Det å måtte bli mor til et barn som man ikke hadde forventet å få på en slik måte må ha vært en stor forandring i Marias liv. Det må det også ha vært for Josef som måtte se sitt liv fra en helt ny side. Det ekteskapet han hadde forestilt seg skulle vise seg å bli helt annerledes.

I den første tiden etter Kristi fødsel opplever de så gang på gang oppsiktsvekkende ting. Det kommer hyrder, det kommer vise menn for å prise barnet. Maria og Josef får høre nye og overraskende ting om barnet, og vi kan forestille oss hvordan det må ha beskjeftiget dem og hvordan de har ført mange samtaler om det som skjer.

Les mer «Preken: Herrens fremstilling i templet» →

I uken som gikk falt minnedagen for den hellige Eystein, menighetens skytshelgen. Derfor referansen til ham i denne søndagens preken.

Vi hørte nå fortsettelsen av evangeliet fra sist søndag. De tilstedeværende i synagogen er først forbløffet, så rasende over at Kristus tillater seg å si at profeten Jesajas ord ble oppfylt gjennom hans komme. De tror de vet hvem han er og nå sier han at han er en helt annen, nemlig den Jesaja forutså ville komme. De ble sterkt provosert av Herrens ord.

Kristus understreker at en profet ikke anerkjennes på sitt hjemsted. Han viser til det som har skjedd før ham: Profeten Elijah kunne bare utføre under på hedenske områder, hans etterfølger Elisja kunne det bare overfor en utlending.

Er denne provokasjonen overfor sine slektninger og medborgere lur? Burde ikke Herren meget heller si ting de gjerne ville høre og som de kunne fordøye for senere å komme over til de vanskelige tingene? Er det ikke hans skyld at de ble rasende og drev ham ut av byen for å drepe ham?

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret C» →