1 Sam 26,2.7-9.12-13.22-23; 1 Kor 15,45-49; Luk 6,27-38
Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.
Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.
Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.
Allerede Moses forbød at man skal ta igjen med hardere hånd. Han forlangte at bare «likt skal gjengjeldes med likt». Den berømte regelen: «Øye for øye og tann for tann» skulle demme opp for verre hevner. Senere ble den blodige gjengjeldelsen erstattet med penger eller en annen bot. Etter hvert ble det anbefalt å gi avkall på gjengjeldelse, som kan sies å være høydepunktet i den gamle Paktens etikk.
Men den gamle Paktens mennesker tenkte ikke bare over hvordan man skulle gjengjelde urett. De gjorde seg også tanker om det gode. De gjengjeldte det gode overfor dem man hadde erfart det fra eller kunne forvente å erfare det fra. Blant sine egne er man ofte rettferdig og god mot hverandre.
Man har også gjerne omgang med dem som tilhører ens vennskapskrets eller miljø. Slektninger, venner og kjente kan være meget hyggelig mot hverandre og gjøre gode ting for hverandre. Men spør Herren i dag: «Hva takk fortjener dere vel for det? Til og med synderne elsker når de selv blir elsket.»
Ikke gjør det som er vanlig å gjøre blant mennesker! Følg ikke denne verdens regler! sier Jesus til oss i dag. Ja, men hva skal vi gjøre? Se på Gud: «han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig». Det betyr: vi skal ikke ta mål av andre mennesker, men av den barmhjertige og gode Fader. Jesus vil sprenge grensene for menneskenes kjærlighet. Vi skal ikke bare elske innenfor våre sosiale og familiære grenser, hvor livet går av seg selv, nei vi skal elske alle mennesker, også motstandere og fiender.
Men Jesus lærer oss ikke en raffinert teknikk som kalles kjærlighet, men som egentlig har taktiske fordeler. Han binder kjærligheten opp til den som er dens opphav og første utøver: Gud.
Gud skyver ingen syndere vekk, nekter ingen sin gunst, holder seg ikke tilbake med sin kjærlighet for å straffe noen. Gud er menneskets opprinnelige bilde, og slik Gud er helt definert ved kjærlighet – også overfor dem som øyensynlig ikke har fortjent kjærligheten – slik vil Gud at også vi definerer oss ut ifra kjærligheten og lever «som Kristi brødre og søstere», som «den ene Faders sønner og døtre».
Å stadig åpne seg for Gud, bli bedre kjent med Gud, – forstå hvordan Gud er overfor oss mennesker – oppdage Gud bedre – det er det vi trenger for vår etterfølgelse av Herren.