Jer 17,5-9; Sal 1,1-2. 3. 4 og 6; 1 Kor 15,12.16-20; Luk 6,17.20-26
Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og -mengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.
I de to siste årene har pandemien forandret livet til noe annet enn vanlig. Særlig den første nedstengningsperioden var en underlig tid. Den gangen fantes det ennå ingen vaksiner og vi var mange som var preget av angst. Vi holdt oss i isolasjon og med sosial avstand på en måte som var fremmed for oss alle. Mange har opplevd å miste kjære eller kjente til viruset.
Disse erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.
I evangeliet hørte vi fire saligprisninger og fire verop. Hva menes med «salig»? Sikkert ikke «lykkelig» i den betydning man gjerne legger i dette ordet. Det er ikke en oppfordring til å gå gjennom livet bekymringsløst og fornøyd.
Nei ordet «salig» mener egentlig ikke noe som har med menneskene å gjøre, hva mennesket føler og opplever, men noe i Gud, som berører dette mennesket. Kristus snakker i denne forbindelsen om «lønn», som også bare er et bilde; det dreier seg om den verdien dette mennesket har for Gud og i Gud, noe tidløst i Gud, som åpenbares mennesket når dets tid er inne.
De fattige, som Guds rike hører til, er Guds fattige som den gamle Pakten kalte dem. De viser at deres fattigdom motsvarer en eiendom i Gud. De tilhører Gud og derfor tilhører Gud dem. Slik er det også med dem som sulter, dem som gråter og dem som hates for Kristi skyld. Det er de som er Faderens elskede i Kristus, som jo også ble hatet og forfulgt av menneskene for Faderens skyld.
Hvis de fattige regnes som de fattige i Gud, da regnes de rike som de rike uten Gud. Som de for seg selv rike, mette og leende, som prises og loves av menneskene; de har ingen skatt i himmelen og derfor har alt de eier bare forgjenglighetens glans. Salmene og Kristi lignelser gjentar det til stadighet. De fattige er virkelig fattige og ikke hemmelige rike, som hoper seg opp en kapital i himmelen; Gud er ingen bank; å gi seg selv til Gud er ikke et forsikringsselskap. I hengivenheten selv er saligheten.
Den gamle Pakten vet alt dette noe vi ser av den første lesningen. Den velsignede er den som stoler på Herren, som strekker røttene mot Guds bekk, eller som Augustinus har sagt: Den som har sine røtter i himmelen og derifra vokser hen mot jorden.
Det å stole på Herren er nok til å være «salig» etter Jesu tenkning. Og i all den jordiske møye hvor man kanskje må gjennomleve meget bitre situasjoner, behøver man ikke være redd for tørke. I motsetningen til denne er den «som setter sin lit til mennesker», på menneskelige og verdslige ting og som derfor «vender seg bort fra Herren».
Her har vi kommentaren til hva Jesus mener om de rike og mette. Uten den minste interesse for psykologiske finesser deler Jeremias menneskene inn i to grupper: enten lever de ved Gud og for Gud eller de forsøker å leve for seg selv og ved seg selv. Også Kristus gjør det på samme måte. I hans dom finnes det bare to typer mennesker: sauer eller geiter.
Også i den andre lesningen blir menneskene delt inn i to typer: i dem som tror på Kristi oppstandelse og vår oppstandelse og i dem som fornekter den. Ingen mellomting. Alle dagens tekster fører det vesentlige sammen i et punkt og forlanger en avgjørelse av oss: er vi oss selv nok, eller har vi vår Skaper og vår Frelser å takke alt for? En tredje vei midt imellom finnes ikke! Det er en klar og tydelig pedagogikk vi møter. Herren ønsker ikke at vi lurer oss selv til halve løsninger. Den svart-hvite fremstillingen i dagens tekster tegner valgene klart for oss. Herrens ord vil hjelpe oss til å ta riktige og gode valg som faller sammen med Guds vilje.
P. Arne Marcos Blogg 