På livets vei kan vi mennesker ofte oppleve hendelser som fører til at livet forandrer sin kurs, eller at nye og uventede ting skjer som kan gjøre veien annerledes eller tyngre.
For Maria og Josef må livet ha bestått av mange slike overraskelser og utfordringer som måtte takles etterhvert som de stod overfor dem på deres vei. Det å måtte bli mor til et barn som man ikke hadde forventet å få på en slik måte må ha vært en stor forandring i Marias liv. Det må det også ha vært for Josef som måtte se sitt liv fra en helt ny side. Det ekteskapet han hadde forestilt seg skulle vise seg å bli helt annerledes.
I den første tiden etter Kristi fødsel opplever de så gang på gang oppsiktsvekkende ting. Det kommer hyrder, det kommer vise menn for å prise barnet. Maria og Josef får høre nye og overraskende ting om barnet, og vi kan forestille oss hvordan det må ha beskjeftiget dem og hvordan de har ført mange samtaler om det som skjer.
Som jøder følger de Moselovens forskrifter. Førti dager etter fødselen begir de seg derfor til templet for å fremstille Herren. Der skjer det igjen forunderlige ting som må fylle Maria og Josef med undring. De møter to gamle mennesker som dukker opp og priser Gud for barnet de får se. Samtidig får de høre ting om barnet de neppe hadde ventet seg. Det er helt klart at dette ikke er et hvilket som helst barn. Her er det mye større ting på gang.
Simeon erkjenner Herren etter et langt liv i bønn og ved den Hellige Ånds kraft i ham. Han ser ved møtet med Herren lik en profet, korsets skam og herlighet. Hanna lovpriste Gud og begynte å forkynne det glade budskapet om Frelserens fødsel.
Det som skjer er at Jesus Kristus for første gang kommer til templet. Han er den nye paktens yppersteprest; ja, han er den egentlige presten i den nye pakten, i Guds frelsesverk. Han frembærer intet vanlig offer, han frembærer seg selv. Han er offeret og derfor den sanne prest. Han er offeret som ble frembåret en gang for alle tider og som overgår alle andre offer. Han kommer som et lite spedbarn til templet, med all dets svakhet og avhengighet fysisk sett. Det er i vår menneskelige svake natur at han blir den medfølende yppersteprest.
I eukaristien bærer Kirken frem Kristi offer. Her gjøres det nærværende som har skjedd en gang for alle tider. Kirken, som Kirsti mystiske legeme, feirer Hans død og oppstandelse. Vi, de troende, møter den oppstandene og herliggjorte Herre i kommunionen. I hele den eukaristiske feiringen hvor vi er samlet i hans fellesskap, hører hans ord og møter ham i brødets og vinens skikkelse, har vi et møte som ikke lar oss være uberørt.
Vi møter her vår medfølende yppersteprest som kjenner vår svakhet og kaller oss til omvendelse. Ved å be og å lytte oppmerksomt med ører og hjerte kan vi lære å se og å forstå hvilken plan Gud har i vårt liv. Vi lærer å akseptere det med dets sorger og gleder. Og vi blir inspirert til gå ut å elske og tjene Herren, forkynne budskapet om Kristus ved vårt liv til alle vi møter på vår vei.
Kirken har valgt å la denne dagen være ordenslivets dag, dagen for alle som Gud har kallet til å knytte seg til Ham i Hans treenige fylde i de evangeliske råd. I ordenslivet er man viet til Ham ved løftene til å gå livets vei i tillit til Hans kjærlighet og ledsagelse. En vei som kan inneholde nok av nye og uventede ting, men som fører til det endelige målet for alles eksistens, Gud selv.
At Herrens menneskelige liv og skjebne er skjedd innenfor rammen av vanlige menneskers liv og skjebne, at han selv har gått en vei i lydighet til Faderen i tillit til Faderens oversikt, at han som senantikkens teologer forstod, er den første egentlig munk, gjør ham på en særskilt måte til en bror i ordenslivet. Eller sagt på en annen måte finner mennesket som søker å leve monastisk sitt fremste forbilde i Herren selv. Ordenslivet skal vitne om Guds menneskelighet i vår Herre Jesus Kristus gjennom det livet man fører, gjennom det man er, enhver med sin unike personlighet og begavelse.
P. Arne Marcos Blogg 