Preken: 4. Søndag i kirkeåret C

I uken som gikk falt minnedagen for den hellige Eystein, menighetens skytshelgen. Derfor referansen til ham i denne søndagens preken.

Vi hørte nå fortsettelsen av evangeliet fra sist søndag. De tilstedeværende i synagogen er først forbløffet, så rasende over at Kristus tillater seg å si at profeten Jesajas ord ble oppfylt gjennom hans komme. De tror de vet hvem han er og nå sier han at han er en helt annen, nemlig den Jesaja forutså ville komme. De ble sterkt provosert av Herrens ord.

Kristus understreker at en profet ikke anerkjennes på sitt hjemsted. Han viser til det som har skjedd før ham: Profeten Elijah kunne bare utføre under på hedenske områder, hans etterfølger Elisja kunne det bare overfor en utlending.

Er denne provokasjonen overfor sine slektninger og medborgere lur? Burde ikke Herren meget heller si ting de gjerne ville høre og som de kunne fordøye for senere å komme over til de vanskelige tingene? Er det ikke hans skyld at de ble rasende og drev ham ut av byen for å drepe ham?

Men tydeligvis må det utgå en sterk autoritet fra Herren for i stedet for at han blir styrtet ut for skrenten, «gikk han midt gjennom skaren og dro bort». Noe ved hans opptreden og bevegelse må ha gjort at de ikke gjennomførte dette. Dette var nok hans siste besøk i Nasaret.

Til alle tider har profeter og forkynnere hatt vanskeligheter med å bli akseptert og hørt. Ukomfortable budskap er ikke ønsket. I vår tid er det mest truende å bli fortalt sannheten fra Kirkens lære. Mange foretrekker å få sove i sin synd i mørket enn å bli vekket til lyset fra sannheten.

Den hellige Eystein, som vår menighet og kirke er dedikert til, levde i en tid meget forskjellig fra vår, men også med tilstrekkelige utfordringer. Han ble valgt av kong Inge til erkebiskop av Nidaros, trolig i 1158 eller -59 etter at den første erkebiskopen, Jon Birgirson døde i 1157. Allerede et slikt valg utgjør for den valgte en stor utfordring og en forpliktelse som kan være krevende.

Da Eystein gav seg på vei til Roma for å bli bispeviet og motta erkebiskopens pallie, døde pave Hadrian IV. Så Eystein måtte vente til en ny pave ble valgt, Alexander III, den 7. september 1159. Antageligvis befant Eystein seg på det tidspunktet i Frankrike. Først senhøstes 1160 ble han viet av paven og mottok palliet. Da hadde han allerede vært borte et år fra erkebispesetet. Enda et år skulle veien hjem igjen ta.

I 1164 salvet han den lille kong Magnus V, 8 år gammel. 12 år senere kom Sverre som mente han hadde rett til kronen og det oppstod konflikter som førte til at Eystein måtte dra mer enn tre år i eksil til England. Dette fordi han støttet kong Magnus.

Her kan vi forbinde denne søndagens tekster med St. Eystein. Eystein opplevde å bli avvist til tross for at han var Kirkens overhode i Norge. Hva tenkte han, hvordan mestret han denne tiden i eksil? Tenkte han på Herren som ble avvist i Nasaret? Vi kan bare spekulere.

Men mange kristne har i Kirkens lange historie måtte oppleve å bli avvist, forvist, forkastet eller å lide martyrdøden. Det er en mulig konsekvens av å tre inn i Herrens etterfølgelse, uansett hvilken oppgave man har, uansett hvor man lever.

I den andre lesningen hørte vi «Kjærlighetens høysang» som veien «som overgår alle andre». Den eneste veien som fører til målet. Det er kjærligheten som vi må se som drivkraften i hellige personer som Eystein og i de mange kristne vitnesbyrd.

At Gud provoserer menneskene ved profetene, så gjennom Kristus og fortsatt gjennom Kirken, er ene og alene et verk av Guds kjærlighet. Og alle, som er tiltrodd oppgaven, å leve denne Guds kjærlighet på provoserende vis overfor verden og forkynne den, må selv gjøre det av kjærlighet og i kjærlighet, ellers er de ikke Guds sendebud. Kjærligheten: «brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, den gleder seg aldri over urett.» Selv i de hardeste ord, dersom vi må ytre dem i Guds navn, må våre brødre og søstre få føle Guds virksomme kjærlighet i oss.