«Denne dagen er helliget Herren, deres Gud» hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.
Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Folket var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: «For gleden i Herren er deres styrke».
Vi kan se den dagens hendelse i den første lesningen som en opptakt til oppfyllelsen av skriftordet i dag i evangeliet. Det er et meget viktigere «i dag» enn i den første lesningen. Men folket reagerte helt annerledes på Herren enn i Esras dager. Hva skjedde?
Evangeliet i dag gjengir bare den første delen av det som skjedde i synagogen. Jesus var kommet til sitt hjemsted Nasaret og blir rakt rullen med Jesajas bok for å lese fra den. Han velger å lese en profeti fra Jesaja og sier så de ufattelige ordene som for de tilstedeværende høres ut som blasfemi: «I dag er det skriftordet dere hørte, gått i oppfyllelse».
Med andre ord, skal Jesus forstås som den som «Herrens Ånd» er over for å sende ham med «gledesbud til de fattige, for å forkynne frihet for de fangne og for de blinde, at de igjen skal få se; for å gi de undertrykte deres frihet tilbake».
Ordene gjelder ham; Jesus er Messias, er Kristus, er Guds salvede. Han sier med disse ordene helt klart hvem han egentlig er.
De tilstedeværende var helt forbløffet. Han de trodde de kjente som tømmermannens sønn, velger å tre frem for dem som en helt annen. Ut av alminnelighetens dunkelhet står han frem i lyset fra Messias skikkelse. Han trer inn i Messias rolle overfor dem som kjenner ham eller mener å kjenne ham. Jesus er ikke den de alltid trodde at han var.
Men denne åpenbaringen får ikke tilhørerne til å reagere med tårer og jubel som folket på Esras tid. Nei, tvert imot, de blir rasende. I den kommende søndagens evangelium vil vi få høre den dramatiske fortsettelsen.
I dag kan vi nøye oss med å kunne undre oss over to ting: På den ene siden at Kristus ikke er redd for å stå frem som den han egentlig er, med den sendelsen han har mottatt som Guds menneskevordene Sønn og på den andre siden at han samtidig har ydmykheten å beskrive sitt virke som lydighet mot «Herrens Ånd» som er over ham.
Holder vi begge deler sammen, ser vi at de beskriver hans holdning på det dypeste og viser hvor enestående den er: Hans sendelse er oppfyllelsen av Guds største løfter som han gjennomfører som den sanne «Guds tjener».
Herrens «i dag» er altså åpenbaringen av den virkelighet som han alltid har tilhørt. Han er Guds legemliggjorte kjærlighet. Med ham kommer det nye, det glade budskapet. Gud elsker oss.
Søndagen er vår dag, dagen hvor vi møter og feirer Herren på en spesiell måte, en dag som skal være preget av glede og takknemlighet. Søndagen er dagen hvor vi minnes Herrens død og oppstandelse for vår frelses skyld, hvor vi feirer Guds store gaver, Hans store godhet og kjærlighet.
Søndagen bør alltid være dagen som er helliget Herren, vår Gud. Hvordan vi velger å gjøre det, bør hver enkelt selv bestemme, men midtpunktet må være messen. Her lytter vi til Guds ord, her mottar vi Herrens legeme og blod, her er vi samlet som Guds barn, Jesu brødre og søstre.
Og herfra blir vi sendt ut for å leve denne sannheten i våre omgivelser, der vi er satt. Den kjærlighet vi har mottatt, den glede vi føler over å tilhøre Herren, kan vi bære ut til våre medmennesker som så ofte trenger et gledesbud.
P. Arne Marcos Blogg 