Dagens evangelium mangler noen viktige ord fordi det står hos Johannes: «Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea». Det viser til det foregående i teksten hvor Jesus hadde lovet disiplene at «dere skal få se himmelen åpen, og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen».
Herren åpner ikke himmelen med en gang, men ønsker at disiplene skal lære å leve i forventningen om at de skal få se det som er lovet. Derfor lar han dem få tre dager før de skal begynne å få se Herrens herlighet vise seg. De vet ennå ikke hva de går til ved å følge Herren.
For oss som hører tekstene i dag, er det ofte vanskelig å få tak på den kloke opplæringen av disiplene som Herren hadde lagt opp til. Vi kan jo lese alt raskt gjennom. Men faren er at vi ved å «vite» hvordan det går, kan vi gå glipp av den dypere meningen med det vi hører.
Den tredje dagen har en relasjon til påsken. På den tredje dagen begynner det … i Kana begynner vi å se, i påsken begynner oppstandelsen. Den tredje dagen det fullstendig uventede. Forholdet mellom forventning og oppfyllelse er like uforholdsmessig som mellom menneskets spørsmål og Guds svar. Guds svar inneholder langt mer enn det man forventet seg, ja det kan overstige ens høyeste ønsker.
Disiplene trodde kanskje at det skulle skje noe stort, overveldende, kanskje at de virkelig skal få se engler. I stedet skjer det et under, et rent under, uforklarlig for oss mennesker. Kanskje det hadde vært likegyldig om selskapet hadde måttet ta til takke med vann i stedet for vin. Men nå får de denne fantastiske og utsøkte vinen ved et under som var helt uventet.
At Herrens første under ifølge Johannes er vinunderet, er ingen tilfeldighet. Vann blir til vin, senere vil vin bli forvandlet til blod. Her ser man sammenhengen mellom underet og sakramentet. Alle undrene står i en sammenheng, både med det tidligere og med det kommende, med hele Herrens offentlige liv. Undrene er til for å herliggjøre Herren idet de tvinger oss til å se ham som den han er, Guds menneskevordene Sønn. Det er en undervisning som må forstås i dens sammenheng; denne sammenhengen er Herren selv.
Sett i sin helhet gir undrene et fullkomment bilde av Herren og spesielt fordi han er sakramentenes herre. Undrene viser oss det sakramentale ved Herrens jordiske liv. Undrene er til for å styrke troen på sakramentene. Dersom Herren har fullmakt til å gjennomføre de mange undrene han gjorde, ja da må han ha fullmakten til å bevirke det som sakramentene vil gi oss.
Vannet blir til vin. Han lar det dagligdagse tas opp i underet. Han tryller ikke frem vinen fra himmelen, men benytter seg av det som finnes. Det er en forvandling, ingen skapelse. Slik kommer det også til å være med hans blod. Derfor er troen forutsetningen for underet; en tro som ikke vekkes gjennom sensasjonen, men som næres av det hverdagslige.
Tjenerne bringer vinen til kjøgemesteren som fastslår hvor god vinen er uten å vite hvor den kommer fra. Han undrer seg over hvor meget bedre den er, at den bedre vinen følger den ringere. Men vannet som er blitt til vin kan ikke bedømmes på den måten.
Ei heller vinen som blir til blod i eukaristien. Det finnes bare et Herrens blod. Dette har alle egenskaper som passer til Herrens blod og kan ikke sammenlignes med andre blodtyper. Det finnes ingen rekkefølge, ingen forbedring, bare blodet.
Vi kan ikke måle mengden av nåde vi får av Herren, men bare ta den imot og bli i Herren. I Kirken og i menigheten kan vi måle og vurdere det ytre og det menneskelige, det som et menneske som sådan tilføyer, men aldri det som kommer fra Herren. For det lar seg verken beskrive eller dele opp. Det eneste et menneske kan gjøre for å vise at han eller hun tar imot Herrens gave og vet hvor den kommer fra, er å gjøre det som tjenerne gjorde: å tro og ved det herliggjøre Herren.
De guddommelige gavene blir opplevd mer vakre jo mer man virkelig tar dem imot, uten at man dermed vil kunne si at gårsdagens gave skulle være mindre vakker enn dagens. Gud gjør mottageren stadig mer mottagelig og gir i gaven stadig mer. Den øker mottaksevnen og ønsket, men det forblir umulig å sammenligne.
Jo mer Gud får ta bolig i sjelen jo mer øker lengselen etter Gud, men denne økningen ser bare forover mot det stadig mer og ikke bakover i fortiden. Ingen kan si at han eller hun vil ha et større behov etter Gud i morgen enn i dag. Økningen ligger utelukkende i Gud, den kan ikke relativeres i tiden. Jo mer vi slipper oss selv og gir oss inn i Herren, jo mer vil vi fylles av Hans nåde. Men det kan være at vi selv ikke merker hvordan vår sjels vin blir stadig bedre. Av og til kan det skje at vi får tilbakemeldinger utenfra som vi kan synes som overdrevne og uriktige, da vi ikke selv føler eller ser vår egen utvikling i Herren. Gud ønsker å forvandle vårt hjerte slik han forvandlet vannet til vin. Gud gjør det hvis vi tillater det.
P. Arne Marcos Blogg 