Preken: 2. Søndag i fastetiden C

Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal se ut. Stadig vekk blir vi utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange sliter for å oppnå en angivelig skjønnhet. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren når den ikke passer til idealene. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de sprøyter stoffer under huden, gjerne i ansiktet. Eller de tatoverer seg eller bruker piercing. Alt tegn på manglende selvaksept og selvrespekt. Der er ingen grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid også utover det nevnte. Ingenting av dette har noe med identitet å gjøre

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Oppe i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut det han i virkeligheten er.

Legemet blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn den disiplene hadde oppfattet så langt. De får se det sanne legemet, den sanne skjønnheten til Kristi legeme. En skjønnhet som ikke er det ytre, men som er hans sannhet i det indre. En skjønnhet som er vakrere enn all overfladisk skue. Det er Guds skjønnhet de får se.

Disiplene får se Herrens sanne skikkelse om enn bare for et øyeblikk. Et øyeblikk de aldri kommer til å glemme. Et lysglimt som de kommer til å huske når de får se Herren igjen i oppstandelsens lys. Ved Herrens forklarelse blir de forberedt på det som skal komme.

Paulus snakker også om legemets forvandling, men han skriver om vårt legeme. Vårt legeme skal bli forvandlet til å bli likt Kristi herlighetsfylte legeme. Vi skal bli Kristuslike i ordets fulle betydning. Det vil si at Guds skjønnhet som lyser opp i Kristus vil også bli vår skjønnhet. En sann og uforgjengelig skjønnhet. Vi vil bli en del av Guds skjønnhet. Det er den sanne barndom, det sanne hjem. Å være hos Gud i Gud. Det er sann identitet.

Sett opp mot det blir de kosmetiske forandringene av kroppens overflate tomme og fullstendig overflødige. De gjenspeiler bare grusomheten i den menneskelige virkeligheten. Hvor mange lider ikke under det å skulle se slik eller slik ut. Hvor mange unge bryter ikke sammen under de dødelige idealene og får langvarige forstyrrelser i sin identitet. De blir ofre på forfengelighetens alter.

Det sanne budskapet lyder: den virkelige skjønnheten kommer innenifra, særlig fra der hvor vi er ett med Gud. Det er det dreier seg om, det er omvendelse. Det å erkjenne denne grunnleggende sannheten, er en faste som Gud ønsker.

Vi søker Gud som fundamentet som bærer vår eksistens, hvor alt er som er nødvendig. Bare Gud kan skjenke oss den sanne skjønnheten og dermed den sanne freden fordi Gud er vår innerste skjønnhet. Står vi fast i fellesskap med Gud vil vi begynne å stråle. Lytter vi til Guds stemme vil også det vi gjør tilsvare denne skjønnheten. Hva betyr vel det ytre dersom det ikke er gjennomlyses fra det indre?

Bruker vi fastetiden aktivt til å fordype vår relasjon til Gud blir den virkelig fruktbar. Hva vi enn måtte gjøre i fastetiden så må det være for å åpne mer rom og plass for Gud.

Det vi gir avkall på, gir vi avkall på, ikke for å bli mer fattig, men for å bli rikere i det vi lar Gud fylle oss slik at vårt legeme kan møte Hans sanne skjønnhet og stråle den ut. Slik at vårt liv kan blir mer tilfredsstilt og bringe mer frukt. Slik at menneskene rundt oss kan erkjenne mer og mer at vårt og alles hjem er hos Gud, i Guds himmel.