Ulykker og katastrofer er en vanlig del av nyhetene vi får servert gjennom mediene. Nå er det selvfølgelig krigen i Ukraina vi møter hele tiden. Det er vondt og hjerteskjærende å se alle de forferdelige bildene og videoene.
Det kan være naturlig for oss å spørre hvordan vi ville håndtere en slik situasjon her hos oss. Men kanskje vi også blir berørt av tanken: «Godt at det ikke er her hos oss».
Dersom noe alvorlig skjer oss, som en ulykke eller vi rammes av en alvorlig sykdom, kan vi være raske til å spørre: «Hvorfor skjedde det meg, hvorfor akkurat meg?» Vi kan også finne på å spørre: «Hva har jeg gjort galt at det skjer meg?»
Ved å spørre slik befinner vi oss med ett i de samme tankebaner som var fremherskende på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde kunne finne på å si: «Det er Guds straff! De forulykkede eller syke var syndere, hvis skyld hadde blitt så stor, at Gud slo til og satte en stopper for det» når de hørte om slike ting.
Kristus tenker ikke slik. Han stempler ikke de forulykkede som syndebukker. Den som forholder seg slik skyver problemet ved slike tragiske hendelser fra seg. Han beroliger seg med tanken: «Meg kan intet skje. Jeg lever etter Guds bud. En plutselig død behøver jeg ikke å være redd for».
Kristus vil unngå at hans etterfølgere og venner bygger på en falsk sikkerhet. Han sier: Enhver av dere har nok skyld til å fortjene den samme skjebnen som disse ulykkelige. Den virkelige redningen får dere først når dere tenker dere om og vender dere om til meg.
Med andre ord sier Kristus: «La gjerne katastrofene dere leser og hører om, gå inn på dere, bevege dere. Tenk dere inn i stedet for dem som rammes og spør dere: Hvordan ville jeg stå der, hvis jeg plutselig måtte gjøre opp mitt regnskap og tre frem for min Herre og Dommer? Hvordan har jeg benyttet mine ferdigheter og min tid? Har jeg tatt min tro og mitt forhold til Jesus Kristus alvorlig? Har jeg omvendt meg fra overfladiske verdier og mål til det ene nødvendige? Var mitt liv ufruktbart eller har jeg båret frukt, som kan høstes og lagres i Guds låve?»
Kristus forteller også en kort lignelse, som vil trøste oss. Han forteller om et fikentre i en vinhage som ikke har båret frukt på tre år. Eieren av treet vil at det skal hugges ned. Men gartneren har noe av Jesu egenskaper. Han viser en barmhjertig, mild side. Han vil gi treet en sjanse. Han kommer med en forbønn for det ufruktbare treet. Han sier: Jeg har kanskje ikke tatt meg godt nok av det. Før du sier det siste ordet, vil jeg ta meg av det ekstra godt: «Jeg vil spa opp jorden rundt det og gjødsle det»; og jeg ber deg: vær nådig, la det stå et år til. Hvis det da fortsatt ikke bærer frukt, kan du hugge det ned.
Vi får ikke vite hvordan historien ender. Dersom vi ser fikentreet som et symbol på oss er vår historie heller ikke til ende. Vår historie strekker seg over lengre tid og det er godt å vite at det fortsatt finnes en sjanse. Men evangeliet maner oss med den første delen til ikke å sovne inn og vente. Ingen kjenner sin time, derfor skal vi alltid leve forberedt.
I den første lesningen åpenbarer vår Gud seg ved sitt navn «JEG ER». Med det understreker Han sin nærhet til menneskene. Han har sett sitt folks lidelser i Egypt og vil sette i gang prosjektet som vil føre Israel tilbake til det lovede land. Det er innledningen til den første påsken, nemlig utgangen av Egypt.
Paulus skaper en bro mellom denne utgangen og evangeliet vi hørte. Han ser i ledsagelsen av israelittene Guds Sønns nærvær. Samtidig reflekterer han over det faktum at mange av dem likevel ikke var «Gud til behag» til tross for at de spiste den samme åndelige føde og drakk den samme åndelige drikk som de andre. Paulus mener vi skal se en advarsel for oss kristne i det som hendte dem: at vi ikke må tro at vi står trygt i oss selv, men at vi må stå i Jesus Kristus. Han er den sanne grunnen. Fastetiden er en tid til å la seg gjødsles med bønn, bibellesning, botens sakrament, gode gjerninger, slik at fruktene blir bedre og vi kommer nærmere vår Gud.
P. Arne Marcos Blogg 