Preken: 1. Søndag i fastetiden C

Vår herre Jesus Kristus er blitt døpt av Johannes. I dåpen ble han fylt av Den Hellige Ånd og han ledes nå av Ånden. Det første Ånden gjør, er å drive ham ut i ødemarken. Herren som er i enhet med Faderens vilje i Den Hellige Ånd, går villig med. Før han kan begynne sitt oppdrag som han ble sendt av Faderen for å oppfylle, må han prøves, må han forberedes. Det helt sentrale er å få rettet opp Adams ulydighet i urtiden og djevelen får derfor lov til å prøve ham.

Men det er ikke bare Adams ulydighet Herren skal rette opp. Også Israels ulydighet og tvil mot Gud, trenger å rettes opp. Det var nettopp i ødemarken at deres kjærlighet til Gud ble satt på prøve og mange ganger sviktet folket. Tilliten til Guds erklærte frelsesvilje ved å føre folket til det lovede land, ble ofte satt på prøve.

Nå skal Guds Sønn vise den riktige tilliten og holdningen til Guds kjærlighet. Oppholdet varer 40 dager som speiler Israels 40 år i ørkenen. Han spiste ikke og var følgelig meget sulten etter denne lange tiden. Djevelen satset på at Herrens motstandskraft ville være sterkt redusert. Det er det beste øyeblikket for å presentere dype menneskelige fristelser for Herren. Ville han være i stand til å motstå dem? Eller ville han falle lik Adam eller Israel?

Han ble utsatt for tre fristelser som Israel ikke hadde stått imot i ørkenen. De hadde klaget over sult og manglende mat, de glemte Gud som hadde reddet dem ut av slaveriet i Egypt, de hadde testet ut om Gud var med dem eller ikke.

På denne bakgrunnen og i solidaritet med folket, fastet Herren slik Moses hadde gjort da han var hos Gud på Sinaifjellet. Herren går inn i Mose’ rolle i tråd som var en dimensjon ved Messiasforventingene på hans tid.

Den første fristelsen Herren møter er nettopp spørsmålet om mat. Som Guds Sønn mener djevelen at han må kunne gjøre sten til brød for å stille sin sult. Men det dreier seg for djevelen ikke bare om Herrens behov for mat. Han ønsker å friste Herren til å bruke sin guddommelige opprinnelse til egen fordel. Han skal misbruke sin makt og kraft og adlyde djevelen. Djevelen vil skape et brudd mellom Faderen og Sønnen.

Herren forstår selvfølgelig dette. Men, i motsetning til Eva, gir han seg ikke inn på noen diskusjon med fristeren, han viser ham tilbake med Guds ord: «Mennesket lever ikke av brød alene». Djevelen gir seg med å forføre Herren med denne fristelsen.

Men djevelen gir ikke opp så lett. Han lar Kristus se alle jordens riker og vil friste ham med makten over alt det han ser fra høyden. Men han krever at Herren skal kaste seg ned for djevelen og hylle ham.

Igjen bruker Herren Skriften for å avvæpne djevelen: «Det er Herren, din Gud, du skal hylle, og ham alene du skal tjene». Herren kommer til å få all makt på himmel og jord. Men det er Faderen som kommer til å gi ham den, ikke djevelen. Etter Herrens død og oppstandelse, vil hans himmelfart til Faderen høyre gi ham det evige kongedømmet. Han vil herske med samme herlighet som Faderen har.

Djevelen gir ikke opp ennå, men prøver en tredje fristelse. Han skal kaste seg ut fra templets tind og teste Gud om englene vil redde ham. Djevelen er nå så utspekulert, at han også siterer Skriften: «Han skal gi sine engler befaling om å vokte deg, og de skal bære deg på hender, så din fot ikke støter mot noen sten» (Sal 91,11-12).

Og atter en gang viser Herren fristelsen tilbake med et annet skriftsitat: «Du skal ikke friste, Herren din Gud». Da forstod djevelen at han ikke kom noen vei, men forlot Herren. Han kommer til å dukke opp senere nå han farer inn i Judas (Luk 22,3) og når mørket har makten i Herrens lidelse (22,53).

Kirken lar oss høre dette evangeliet i dag for å gi oss en retning i fastetiden. Vi bør spørre oss hvilke fristelser vi er utsatt for og hvilke vi faller for. Kan vi motstå dem med Skriftens hjelp? Kan vi lære av Herrens møte med fristelser?

Fastetiden anbefaler å faste, å gi til de trengende og å be.

Dette er tre øvelser som gir åndelig vekst.

  • Å faste og gjøre annet hvor vi fornekter oss selv, hjelper til en bedre kontroll med en selv.
  • Å gi til de trengende og fattige hjelper oss å slippe tak i de materielle ting og forhindrer at vi skaper unødvendige behov.
  • Å be, spesielt ved å bruke Skriften slik Herren gjør, ydmyker vi oss overfor Gud og stoler på Hans nåde.

Slik kan fastetiden bli en fornyelsens og gledens tid for oss. Samtidig blir vi forberedt på å ferie den store påskehøytiden.