En blogg for å kunne meddele mine tanker rundt kirke, tro og liv.
De to Sebedeus-sønnene forstår nok ikke hva de ber Herren om. Derfor er Herren tålmodig med dem og irettesetter dem ikke. Men han forteller dem at de ikke vet hva de ber om. De forstår ikke rekkevidden av spørsmålet sitt.
Herren forklarer rekkevidden ved å snakke om begeret han må drikke og dåpen han skal igjennom; han snakker om sin lidelse. Uten på ane dette, svarer de kjekt at de kan gå gjennom det samme. Herren bekrefter så at de skal få ta del i hans sonoffer på korset.
Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.
Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til ”ett legeme” og da mannen forlater ”sin far og mor” for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til ”én ånd”.
Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.
Ordene fra vår Herre som vi hører i dagens evangelium må henge sammen på en måte. Markus har neppe bragt de sammen uten at det er en grunn for det.
Først hører vi om Johannes som tydeligvis er helt perpleks over at noen er i stand til å drive ut demoner i Jesu navn uten å være blant disiplene. Han ønsker å forhindre det.
Johannes holder helt sikkert av Jesus og er fascinert av hans kraft. For ham blir de til motstandere som påberoper seg Jesu kraft uten å tilhøre hans indre krets. Han mener at slik blir noe tatt fra Herren.
Det er noe ved dagens evangelium som kan virke kjent for oss. Vi møter disiplene og Herren som er opptatt av meget forskjellige ting. De enkelte interessene er så forskjellige at det ser ut til at den ene ikke forstår hva den andre vil si. Enhver synes å være helt opptatt med sine egne tanker slik at han ikke hører hva den andre egentlig vil si eller mener. De snakker forbi hverandre. Det er underlig at disiplene ikke våger å spørre Herren hva han mener med det han har sagt dem. Man skulle tro de skulle ønske å lære av sin mester.
Hvorfor våger de ikke? Det kan vel neppe være at forholdet mellom dem skulle være så vanskelig eller dårlig at de ikke våger å spørre ham hva han har sagt? Eller ville de kanskje ikke høre hva han har å si av frykt for at det ikke ville passe dem?
Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos enkelte vil opplevelsen av smerte kunne føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på noen Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal der ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv. Men er ikke dette muligens en lengsel etter det tapte paradis? Et sted eller en virkelighet vi hvor ikke er eller får leve grunnet en vesentlig ulydighet i menneskets relasjon til Gud.
Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han har lidd. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Lidelsen er gjennom døden og oppstandelsen gått inn i Gud.
”Han har gjort alle ting vel …” hørte vi til slutt i dagens evangelium. Ordet ’vel’ er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ’godt’. Med det henviser nemlig menneskemengden til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om den grunnleggende sannheten.
Men til tross for at skaperverket er godt, valgte mennesket sin egen vei fremfor Guds vei. Det ville ikke tilhøre Gud, ikke adlyde Ham. Slik ble det første budet brutt om at mennesket ikke fikk ta fra frukten til det ene treet i hagen. Dermed ble menneskets historie forandret til en annen en den Gud hadde tenkt. For den troende begynte arvesynden, dvs. den mulige adskillelsen mellom Gud og mennesket. Mennesket, som skiller seg fra Gud, vil ikke høre Guds ord, vil ikke være ved Ham. Han kan fjerne seg så langt fra Gud at han ikke lenger er i stand til å høre; han blir døv og fordi han ikke lenger hører noe, mener han at Gud er blitt stum. Den døvstumme i evangeliet er det talende eksempel for denne situasjonen i mennesket.
Også i dagens evangelietekst dreier det seg om brød. Johannes kretser meget rundt temaet i sitt evangelium. Han kretser nærmest på en meditativ måte rundt Kristi utsagn. Det er som når man hiver en liten sten i et stille vann og bølgene brer seg ut i sirkler. Dette kan vare en god stund. Men ser vi nøyere etter kan vi også oppdage en bevegelse inne i kretsene. I Johannes tekst viser det seg at det dreier seg om noe meget vesentlig, nemlig om vårt liv og det vi lever av; og om det som Kristus har med det å gjøre.
Det er to verdener som støter mot hverandre, eller rettere sagt: det er himmel og jord som møtes. Mengden hadde opplevd hvordan Kristus mettet dem ved hjelp av noen brød og et par fisker. En slik mann må man holde seg til, en slik mann må man gjøre til en konge. Tenk å være sammen med en som kan mette uten at man må arbeide for det. De hadde ikke forstått den dypere meningen med brødunderet.
De visste ikke at underet peker mot det større under, at Herren kommer til å øse seg ut i eukaristien, at han er brødet fra himmelen. Det eukaristiske brød er et brød som aldri tar slutt, som kan mottas igjen og igjen og igjen. Med Kirken vil det komme en ny virkelighet inn i verden hvor himmelen berører jorden.
For den som gir seg på vei i Herrens fotspor, er det ikke mulig å overskue hvordan veien går eller blir. Bare Herren kjenner veien; den som velger å gå den, må gå den i tillit til Herren. Heri ligger allerede begynnelsen på korset han ber etterfølgeren å ta opp. Her begynner tapet av det egne livet. Dette er uten tvil en annen virkelighet Herren tilbyr sine disipler enn den verden er bygget på.
Med Apostelen Jakobs tekst kan vi koble til en videre dimensjon i Herrens etterfølgelse, nemlig prøvelsene man kan møte. Målet med å få troen prøvd er å bli mer standhaftige. Ingen vet hva som ligger foran en på livets vei. Derfor kan vi tro at det vi møter av prøvelser er for å styrke oss på veien vi går. Vi kan aldri vite sikkert om vi allerede er der Herren vil ha oss, eller om det ligger noe foran oss vi ikke kan forutse, men som vi bare kan bestå dersom vi ikke gir opp under de nåværende prøvelser.
Det er i dag et år siden vi var vitner til et grusomt attentat i Oslo og på Utøya. Hendelsen har preget oss på mange måter hele året gjennom. Hver gang jeg går til sentrum, minner ødeleggelsene jeg ser om den grusomme ugjerningen.
Mange mennesker er blitt berørt av katastrofen. Der er de mange dødes pårørende, men også de mange skadete som har fått livene forandret til dels for alltid. Veldig mange i vårt samfunn har måttet oppleve noe aldeles forferdelig som det er vanskelig å sette ord på.
P. Arne Marcos Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.