Ordene fra vår Herre som vi hører i dagens evangelium må henge sammen på en måte. Markus har neppe bragt de sammen uten at det er en grunn for det.
Først hører vi om Johannes som tydeligvis er helt perpleks over at noen er i stand til å drive ut demoner i Jesu navn uten å være blant disiplene. Han ønsker å forhindre det.
Johannes holder helt sikkert av Jesus og er fascinert av hans kraft. For ham blir de til motstandere som påberoper seg Jesu kraft uten å tilhøre hans indre krets. Han mener at slik blir noe tatt fra Herren.
Men Herren ser det ikke slik. Han er en radikal tillit til Gud. Han vet at alt godt kommer fra Gud, også det andre gjør. Bare Gud er god, godheten selv. Herren vet at alt det gode han kan gjøre stammer fra Faderen. Alt godt kommer fra Gud. Han står selv bak den minste kjærlighetsgjerning. Det onde som må forhindres består ikke at der skjer noe godt.
Det onde som kan ta noe vekk fra Herren – som kan ta troen fra en troende – kan ligge et annet sted: i det onde hjertet.
Det onde i hjertet kan forlede mennesket til handlinger og holdninger hvor det kan skade og ødelegge sitt eget liv men også livet til andre. Derfor bruker Herren så skarpe ord mot den onde hånden, den onde foten, det onde øyet. Med hardheten i disse ordene slår Herren på det onde hjertet som kan føre til onde handlinger, på onde veier og til onde holdninger. Men Herren stiller ikke bare en skarp diagnose med slike ord. I det han gjør det, tilbyr han også helbredelse.
Hjertet kan bli ondt og virke ødeleggende når mennesket blir angrepet innenifra eller utenifra eller føler seg angrepet; når mennesket blir nedverdiget innenifra eller utenifra, når det blir drevet mot veggen.
Herren forkynner at Gud vil ta mennesket i sine helbredende hender i en betingelsesløs kjærlighet. Herren viser det med sine helbredelser. Når han helbreder menneskets syke lemmer er han også alltid opptatt av hjertet. Han ser at det ikke nytter å helbrede en lammet og ond hånd dersom hjertet forblir uberørt og den ”helbredete” kunne bruke sin hånd mot seg selv eller andre.
Vi husker møtet mellom Sakkeus og Herren i Lukasevangeliet. Dette er et godt eksempel på at når Gud vender seg til et menneske i betingelsesløs kjærlighet, blir mennesket helbredet. Til tross for sin rikdom er Sakkeus liten og ikke verdt noe i medmenneskenes vurdering på grunn av sin holdning. Men han får høre så meget godt om Herren at han bare må se ham. Tydeligvis håper han på noe for sin helbredelse. Men hva hjelper det å se Herren? Han oppnår ikke mer ved å klatre opp i treet. Men underet skjer i det Herren ser på ham og gjør ære på ham ved å ta inn i hans hus. Da forstår Sakkeus at Gud ennå har tro på ham og det helbreder hans hjerte og det beveger ham til å handle riktig uten at Herren behøver å si noe.
Med denne holdningen kan vi tre frem for Gud i kommunionen. Når vi mottar den, ser Herren på oss og tar inn i vårt hjertes hus. Da kan vi overlate vårt svake og engstelige hjerte til ham. Vi kan legge det i Guds kjærlighet som er vendt mot oss, i Hans gode hender. Vi kan ha tillit til Hans kjærlighet, vi kan la oss elske av Ham og la oss helbrede av Ham. Da kan vår hånd, vår fot og vårt øye bli godt og helbredet.
P. Arne Marcos Blogg 