Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.
Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til ”ett legeme” og da mannen forlater ”sin far og mor” for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til ”én ånd”.
Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.
Den første lesningen forteller om hvordan Gud skapte kvinnen av et av mannens ribben. Med det forteller forfatteren av den gamle teksten at mann og kvinne allerede i opprinnelsen er ett legeme, i motsetning til de andre levevesen. Derfor er det å komme sammen og bli ”ett legeme” mannen og kvinnens dypeste og enestående vesen.
Mennesket hersker over dyrene, i kvinnen gjenkjenner det seg selv: ”Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt”. Derfor blir det understreket at mannen skal ”forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru” og de blir det de allerede er: ”ett legeme”. Denne enhetens fruktbarhet blir nevnt i den første skapelsesberetningen. Den er en del av begrunnelsen for ekteskapets uoppløselighet slik Herren understreker det.
Herren selv kommer ikke til å gifte seg, fordi han i følge den andre lesningen ”led døden; det vil si hans død ved Guds nåde er ment å komme alle mennesker til gode”. Han gav seg helt hen for alle og ikke for en enkelt hustru eller familie.
Hans hengivelse i legeme og blod på korset og som forblir virkelighet i eukaristien, er en lignelse på et høyt nivå for all ekteskapelige hengivelse, ja, man kan si den er selve urbildet på hengivelse: i stedet for kvinnen står hele menneskeheten som Herren ”holder seg til”.
Den fullkomne hengivelse Herren er, er urbilde for den gjensidige hengivelse mannen og kvinnen skal leve i ekteskapet.
Når menneskeheten blir representert gjennom Kirken som er Kristi brud eller hustru, så betyr det at Kristus som helliger oss og menneskehetens medlemmer ikke skammer seg ”ved å kalle (oss) brødre (og søstre)” Vi stammer nemlig alle fra ”ett og samme opphav”, fra Skaperen, Faderen.
Vi er brødre og søstre etter naturens orden, men enda dypere er vi det gjennom Herrens hengivelse på korset og i eukaristien som gjør oss på en overstrømmende måte til ”ett legeme”.
Denne frelsesordningen har Gud, Faderen, forordnet, ”han som er alle tings opphav og mål” og som vil ”føre store skarer av barn frem til sin herlighet”.
Derfor er ekteskapet i kristen tro og forståelse et sakrament, et tegn, på denne ordningen som gjør oss til ”ett legeme”. Ikke bare ved ekteskapsinngåelsen er det sakrament, men gjennom hele det ekteskapelige samlivet som ett legeme inntil døden skiller mannen og kvinnen.
Deres gjensidige samtykke til å elske og ære hverandre, være trofaste og bli hos hverandre i gode og onde dager inntil døden skiller dem ad, har som urbilde den dype kjærligheten og hengivelsen som er mellom Kristus og Kirken.
P. Arne Marcos Blogg 