Preken: 23. søndag i kirkeåret

Han har gjort alle ting vel …” hørte vi til slutt i dagens evangelium. Ordet ’vel’ er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ’godt’. Med det henviser nemlig menneskemengden til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om den grunnleggende sannheten.

Men til tross for at skaperverket er godt, valgte mennesket sin egen vei fremfor Guds vei. Det ville ikke tilhøre Gud, ikke adlyde Ham. Slik ble det første budet brutt om at mennesket ikke fikk ta fra frukten til det ene treet i hagen. Dermed ble menneskets historie forandret til en annen en den Gud hadde tenkt. For den troende begynte arvesynden, dvs. den mulige adskillelsen mellom Gud og mennesket. Mennesket, som skiller seg fra Gud, vil ikke høre Guds ord, vil ikke være ved Ham. Han kan fjerne seg så langt fra Gud at han ikke lenger er i stand til å høre; han blir døv og fordi han ikke lenger hører noe, mener han at Gud er blitt stum. Den døvstumme i evangeliet er det talende eksempel for denne situasjonen i mennesket.

Men Gud lar det ikke bli ved det. Stadig søker han kontakten til sin mest elskede skapning, mennesket, for å formidle at Han er god, at mennesket ikke behøver å være redd fordi Gud vil dets frelse. Denne letingen etter den elskede når sitt høydepunkt i Sønnens komme, Ordet som ble kjød. Et mektig Ord, fordi der er Guds Ord. Og derfor skjer helbredelsen når Jesus sier det forløsende ordet til den døvstumme: “Effata! – Lukk deg opp”.

Mengden forstår riktig det som her skjer. Og likevel blir Jesus korsfestet som en gudsbespotter. Men tilbake blir hans fellesskap, Kirken, som, tross all menneskelig svakhet, forsøker å formidle dette glade budskapet om den gode Gud som vil vår frelse. Men dette budskapet kan bare nå den som hører det er åpen og beredt til å lytte.

Vi lever i en tid som hører meget. Vi er nok omgitt av mer bråk enn noen gang. Mange må alltid ha radioen, fjernsynet eller stereoanlegget slått på. Gatene er fulle av mennesker som hele tiden har ørene stengt med ørepropper fulle av musikk. Det høyteknologiske samfunnet er full av andre forstyrrelser og lyder. Ofte står vi i fare for å vende oss til en kontinuerlig støy, at vi blir døve, at vi ikke kan forholde oss til det motsatte, til stillheten. Men stillheten er stedet hvor vi kan høre Gud.

Det stedet hvor vi finner tid og ro til å fornemme Hans nærvær, uten med det å mene noen spesiell form for følelse. Å være stille, å bli stille er på ingen måte lett. Vi merker fort, at når vi ikke hører mer, hører vi likevel våre tanker. Å ville høre Gud betyr altså å ta seg så meget tid i stillheten for en dag å bli så stille at vi merker at der er intet mer enn Gud.

Men Gud taler ikke til oss i menneskeord, men når vi erkjenner en ny innsikt, når vi forstår noe nytt, når det vi opplever åpner nye sammenhenger for oss, når vi forstår at Han gjør alt godt. Men godt etter Hans vilje, ikke etter våre ønsker.

Å søke stillheten og å finne den, å søke og lytte til Gud, er ingen virksomhet bare for noen få utvalgte mystikere, men en mulighet for alle. Men ingen kan lage stillhet for en annen, den må søkes og leves aktivt av hver enkelt. Det er en anstrengende og lang vei, men en rik og utfyllende vei.