Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.

I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over ”de vanhellige ånder”. Den kan bare være mulig ved at de må ha blitt utrustet med Den hellige Ånds gaver.

Kun Den hellige Ånd kan bre seg ut i de vanhellige ånders sfære og trenge dem tilbake. Da disse gavene ble gitt apostlene av Herren, ber han dem om ikke å blande dem med egne hjelpemidler og propagandamaterial. Derfor får de ikke ta med seg ”brød eller skreppe, eller penger i beltet”. Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i bevegelsen de gir seg hen til.

Les mer «Preken: 15. søndag i kirkeåret» →

I fjernsynets og magasinenes mange reklamer får vi som regel vist dynamiske, aktive, sunne, slanke, unge og vitale mennesker. Det er de som teller, det er dem man kan satse på. De vi nesten aldri får se, er de handikappede, de syke og svake, hvis skikkelser og ansikter ikke ser ut til å egne seg for formidling.

I dagens andre lesning hører vi at apostelen Paulus ikke presenterer seg som dynamisk og aktiv. Nei, tvertimot! Han snakker om sin avmakt og svakhet, om mishandlinger, nød og forfølgelser og en mengde trengsler. Paulus, som har latt seg bevege av Kristi budskap og som gjennom flere misjonsreiser i datidens verden kom helt til Roma, er ikke bare en vinner: “ … har jeg fått en torn som står meg i kroppen, – et Satans sendebud som skal slå meg i ansiktet, så jeg ikke skal bli for stor på det.” Hvordan han omgås dette, viser han oss med ordene: “hver gang jeg står maktesløs, da er jeg nettopp sterk!”

Les mer «Preken: 14. søndag i kirkeåret» →

I dagens evangelium er to av Herrens undre flettet inn i hverandre. Det må ha en grunn. For å finne ut hvorfor, vil vi se på to av ordene som forekommer i teksten. Det første vi vil se på er Herrens ord om synagogeforstanderens datter som helt sikkert er død. Han sier: ”Barnet er ikke dødt, det sover” hvorpå alle ler av ham.

Det andre er spørsmålet han stiller etter at kvinnen som led av blødninger rørte kappen hans: ”Hvem var det som rørte ved min kappe?” Disiplene synes det var rart at han reagerte på det så tett som folk trengte seg om ham.

Stilt overfor døden snakker han om søvn, noe han også gjør i forbindelse med hans venn Lasarus. Tydeligvis er den egentlige døden for ham noe helt annet. På den annen side er ikke sykdommen noen ubetydelig ting, for jødene viste sykdommen hen til døden.

Les mer «Preken: 13. søndag i kirkeåret» →

Johannes Døperen var en skikkelse med et helt spesielt kall. Hendelsene rundt hans fødsel minner om store skikkelser i Det gamle testamentets tid. Han ble født av et ektepar som var barneløse og nå for gamle til å få barn. Engelen Gabriel kommer til hans far, Sakarja, og forkynner det som skal skje. Om Johannes kall sier han bl.a.: ”Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, …, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk” (Lk 1,17).

Sakarja uttrykker tvil overfor engelen. Som straff forblir han stum til sønnens fødsel.

Les mer «Preken: St Johannes døperens fødsel» →

Når vi vil prøve å snakke med noen om noe som er vanskelig for oss, kan vi ha problemer. Vi føler at vi ikke finner de riktige ordene. I våre tanker kan vi forestille oss den samtalen vi vil gå inn i, men i møtet med den andre er det som om ordene forvandles, samtalen går ikke slik vi hadde tenkt oss den på forhånd. Vi kan erfare det samme enten det er noe alvorlig vi vil ta opp eller noe meget godt.

Hvis vi vil fortelle en annen at vi er meget glad i vedkommende, ja kanskje at vi elsker den andre, kan vi fort møte språkets grenser. Det er som om språket stopper opp, tungen kan gå i stå. Vi strever etter å sette ord på det vi føler. Vi prøver å finne ord som egner seg best til situasjonen, selv om vi vet at intet ord kan uttrykke nøyaktig hva vi føler. Vi kan føle oss som om vi famler i et tomrom. Det er som om ordene kunne ødelegge den sannheten som er så viktig for oss. Av og til kan vi føle oss riktig dumme, men vi lar ikke være å prøve. Vi sier: ”Hvis jeg bare kunne finne de riktige ordene … Hva jeg prøver å si er … Det er noen som … Det er slik at”.

Les mer «Preken: 11. Søndag i kirkeåret» →

I evangeliet sender Jesus ut to disipler i forveien for å forberede påskemåltidet. Men det er ikke meget de behøver å gjøre da Jesus allerede har forutsett alt og salen hvor de skal spise er allerede forberedt. Disiplene må bare følge hans anvisninger.

På samme måte får Kirken forberede eukaristien, men det vesentlige gjør Herren selv. Bare han er midtpunktet, ja, det eneste innholdet i det som feires. Menigheten kan ikke forme dette midtpunktet fordi dette midtpunktet er alltid det fullstendig overveldende og uforutsigbare: at Herren tar et enkelt stykke brød og deler det ut med ordene: ”Ta dette. Det er mitt legeme”.

Les mer «Preken: Kristi Legemsfest» →

Like før Herren vender tilbake til Faderen gir han Kirken oppdraget å døpe alle mennesker hun kan nå i den treenige Guds navn. Dåpen er et segl som blir preget inn i personen som døpes; den døpte skal vite hvem han tilhører og etter hvem sitt liv og forbilde han skal utvikle seg.

Den guddommelige treenighet blir ofte fremstilt som et ugjennomtrengelig mysterium for oss. Men det stemmer ikke. Treenigheten er meget mer måten Gud vil gjøre seg kjent på for verden, særlig for oss kristne. Han er vår Far som har elsket oss så høyt at Han gav sin enbårne Sønn for oss og skjenket oss Den hellige Ånd slik at vi kan erkjenne Gud som grenseløs kjærlighet.

Les mer «Preken: Festen for den hellige Treenighet» →

Denne preken ble holdt for St. Olav menighets frivillige medarbeidere  på nevnte festdag.

Maria skynder seg til Elisabet som ble gravid et halvt år før Maria. I dét den gravide Maria møter den gravide Elisabet, sparker fosteret i Elisabets liv i gleden over Herren som Maria bærer. Samtidig fylles Elisabet med Den hellige Ånd og hun priser Maria. Maria svarer med sitt berømte Magnificat, en hymne som viser oss hvor dypt fortrolig hun er med de hellige skrifter. Hun har forstått det store den Mektige har gjort mot henne, men også de storverk han har gjort i frelseshistorien. Han har vært trofast gjennom tiden.

Begge kvinner vitner om Den hellige Ånds skjulte virke i den treenige Guds plan om å tre inn i vår verden i sin Sønn. Den hellige Ånd virker med Sønnen i hans offentlige virke og Den hellige Ånd vekker Kirken og sender henne ut til alle folkeslag over alle verdens kanter. Slik har Kirken funnet veien til vårt land for mer enn 1000 år siden. Etter 1843 kom hun tilbake og har siden vokst jevnt og trutt.

Les mer «Preken: Marias gjesting hos Elisabeth» →

I dag ferier vi Den Hellige Ånds fest. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. “… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke”. Slik beskriver Herren ham i sin samtale med Nikodemus.

Han er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men han er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Hans særpreg er hans guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd. Han åpner i oss dypet i Gud som bare han har utforsket: “Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss” forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. “Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder” definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av ham kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Les mer «Preken: Pinsedag» →

I dagens evangelium sier Herren helt tydelig og klart til oss, at vi skal elske hverandre. Vi er kanskje så vant til å høre dette at vi ikke reagerer på det med en gang. Det er en del av Kristi budskap. I dagens tekst som er den direkte fortsettelsen av forrige søndags evangelium om vinstokken, sier han at kjærligheten er hans bud.

Men kan man beordre kjærligheten? Er det virkelig kjærlighet dersom den ikke gis uforbeholdent og frivillig? Blir ikke kjærligheten undertrykt av et slikt krav? Er ikke kjærligheten meget mer en gave som både skjer i giveren og mottageren? Det kan være fristende å stille slike spørsmål.

Les mer «Preken: 6. søndag i kirkeåret» →