I dagens evangelium er to av Herrens undre flettet inn i hverandre. Det må ha en grunn. For å finne ut hvorfor, vil vi se på to av ordene som forekommer i teksten. Det første vi vil se på er Herrens ord om synagogeforstanderens datter som helt sikkert er død. Han sier: ”Barnet er ikke dødt, det sover” hvorpå alle ler av ham.
Det andre er spørsmålet han stiller etter at kvinnen som led av blødninger rørte kappen hans: ”Hvem var det som rørte ved min kappe?” Disiplene synes det var rart at han reagerte på det så tett som folk trengte seg om ham.
Stilt overfor døden snakker han om søvn, noe han også gjør i forbindelse med hans venn Lasarus. Tydeligvis er den egentlige døden for ham noe helt annet. På den annen side er ikke sykdommen noen ubetydelig ting, for jødene viste sykdommen hen til døden.
Herren merket hvordan en kraft forlot ham da kvinnen ble helbredet. Herren kaller seg selv for ”livet”: ”Jeg er oppstandelsen og livet” (Joh 11,25). Dette livet strømmer ut av ham for å gi liv til det syke og det livløse.
Dette livet som helbredet kvinnen som led av blødninger ved at det strømmet ut av ham, er det samme livet som vekker opp synagogeforstanderens datter. Livet er en kraft i Herren.
På bakgrunn av dette er det mulig å forstå det den første lesningen snakker om: ”Det er ikke Gud som har skapt døden”. Det blir gjentatt i teksten: ”Døden er ikke konge på jorden, for rettferdigheten er udødelig”.
Ifølge teksten er det djevelens misunnelse som er skyld i dødens nærvær i verden. Men hvordan kan forfatteren av visdommens bok si det når han vel vet at alle, både rettferdige og urettferdige må dø?
I likhet med Herren skjelner forfatteren mellom to former for død: en naturlig som er gitt ved tilværelsenes ende og en unaturlig som kommer gjennom menneskets motstand mot Gud. Herren har selv sagt: ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh 11,25). Han understreker videre at. ”Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Joh 11,26). Det var slik mennesket var skapt. Men gjennom dets synd, kom den andre døden inn i verden.
For Gud er det ingen liten sak å overvinne det mennesket har ødelagt. I den andre lesningen sier Paulus at Jesus Kristus ”som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike”. Sønnen oppgav alt sitt eget for at vi skal leve.
Han overvant ikke vår død gjennom allmakt, men ved at han steg ned i dens avmakt. Bare innenifra kunne den andre døden overvinnes, bare i det den guddommelige kraften strømmer ut av Kristus på korset og i eukaristien for så å strømme inn i oss.
Holder vi oss til Herre, mottar vi hans sakramenter, søker vi å gjøre hans vilje, da har vi ingen grunn til å frykte døden, men kan møte den med rett rygg og løftet hode. For oss er ikke døden avslutning på vår eksistens, men overgang til en ny tilværelse. Det er det Herren har åpnet for oss gjennom død og oppstandelse. Gjennom dåpen er vi tatt inn i denne nye virkeligheten og er kalt til å leve i samsvar med den.
P. Arne Marcos Blogg 