Johannes Døperen var en skikkelse med et helt spesielt kall. Hendelsene rundt hans fødsel minner om store skikkelser i Det gamle testamentets tid. Han ble født av et ektepar som var barneløse og nå for gamle til å få barn. Engelen Gabriel kommer til hans far, Sakarja, og forkynner det som skal skje. Om Johannes kall sier han bl.a.: ”Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, …, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk” (Lk 1,17).
Sakarja uttrykker tvil overfor engelen. Som straff forblir han stum til sønnens fødsel.
Da Elisabet var i sjette måned, leser vi videre, kom engelen Gabriel til Maria og forkynte Herrens fødsel. Bare noen dager senere ”dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen hvor Sakarja bodde” (Lk 1,39-40). Elisabet og Maria var nemlig slektninger, får vi vite. I det de to gravide kvinnene møtes, sparker Johannes i Elisabets mage i glede over møtet med den kommende herre. Dette møtet er en sterk påminnelse om betydningen av menneskets livsetappe under graviditeten. Livet begynner ikke ved fødselen, men ved unnfangelsen.
Maria blir hos Elisabet i omkring tre måneder og vender så hjem i følge Lukas, altså like før Johannes fødsel. Dagens evangelium har berettet om den. I det Sakarja bekrefter at Johannes skal være hans navn, får han tungen løst og kan snakke igjen. Folk ble grepet av ærefrykt og undret seg over hva det ville bli av barnet. Så får vi vite at Herren holdt sin hånd over dem.
I likhet med Herren, vet vi fint lite om Johannes liv frem til han begynner å virkeliggjøre sitt kall ved Jordans bredd. Vi får bare vite at han vokste og ble sterk i ånden. Og at han holdt til i ødemarken frem til den dagen han stod frem. Men i og med at Maria tydeligvis kjente Elisabet godt og dro til henne under svangerskapet, kan vi sikkert få tenke oss at det også har vært møter mellom Johannes og Jesus i årenes løp.
Tiden i ødemarken har vært en forberedelsestid, sikkert med meget bønn og kontemplasjon. Johannes kom til å være stemmen som roper i ødemarken: ”rydd Herrens vei, gjør hans stier rette” (Lk 3,4)! Folket skulle vende om og forberede seg på Herrens komme, den sterkere, som skal døpe ”med Den hellige Ånd og ild” (Lk 3.16). Mange åpnet seg for Johannes budskap og gjorde som han oppfordret dem til.
Det er sant at Herren bringer Den hellige Ånd. Men samtidig ser vi at alt det jeg har pekt på i prekenen, er ledet av Den hellige Ånd. Den hellige Ånd er Gud som virker hele veien. Det er ham som gjør det mulig for det gamle paret å bli foreldre. Det er i ham Elisabet hyller Maria ved deres møte, det er i ham Sakarja bryter ut i lovsang etter Johannes fødsel. Det er i ham Maria blir med barn. Det er han som leder Johannes i ødemarken og i forkynnelsen. Den hellige Ånd er hele tiden med som Guds kraft som ledsager menneskene.
Johannes fikk et helt spesielt kall allerede før unnfangelsen, han ble født for å forberede folket. Det viser oss at Gud handler utifra en overordnet oversikt over helheten og Han gjør det som er nødvendig for frelsen. Den hellige Ånd har aktiv del i dette som er Den hellige Treenighetens felles plan.
Alle ekte kall i Kirken står i den samme helheten. De spesielle kall til ordensliv eller presteskap, er kall som lyder lenge før den kallede selv forstår det. Kallet kan gå tilbake til ”mors liv”. Men kallet kan også være en frukt av tidligere generasjoners virke. Kallet gis den enkelte, men står alltid i en større helhet. Helheten som bare Gud kjenner og som Den hellige Ånd aktivt virker for.
P. Arne Marcos Blogg 