For den som gir seg på vei i Herrens fotspor, er det ikke mulig å overskue hvordan veien går eller blir. Bare Herren kjenner veien; den som velger å gå den, må gå den i tillit til Herren. Heri ligger allerede begynnelsen på korset han ber etterfølgeren å ta opp. Her begynner tapet av det egne livet. Dette er uten tvil en annen virkelighet Herren tilbyr sine disipler enn den verden er bygget på.
Med Apostelen Jakobs tekst kan vi koble til en videre dimensjon i Herrens etterfølgelse, nemlig prøvelsene man kan møte. Målet med å få troen prøvd er å bli mer standhaftige. Ingen vet hva som ligger foran en på livets vei. Derfor kan vi tro at det vi møter av prøvelser er for å styrke oss på veien vi går. Vi kan aldri vite sikkert om vi allerede er der Herren vil ha oss, eller om det ligger noe foran oss vi ikke kan forutse, men som vi bare kan bestå dersom vi ikke gir opp under de nåværende prøvelser.
En frukt av en slik standhaftighet i troen vil være en vekst i visdommen. Visdommen er med kjærligheten blant de viktigste egenskapene en troende kan ha. Visdommen er et rom hvor Den hellige Ånd virker og leder en person.
Tekstene vi hørt i dag er valgt av Kirken for å feire den hellige Olavs martyrium. Hans vei i Herrens fotspor ble på mange måter ikke lang. Han var i siste del av tenårene da han oppdaget troen på vår herre Jesus Kristus og lot seg døpe. Han ble kjent med Karl den stores skikkelse og ønsket å selv være konge på Karls vis, det vil si en konge som tjente sitt land som et Guds kall, som en Kirkens mann. Det er en side ved hellig Olav som er viktig å se, skal man bedømme ham på en korrekt måte.
På hans vei for å gjøre Norge til et kristent land, et katolsk land, møtte han motstand. For en tid måtte han forlate landet. Det har sikkert vært stunder som har prøvd ham og styrket ham i troen. En tro som gjorde det mulig for ham å dra til Stiklestad for å møte sin skjebne. Hans død gjorde kristningen av Norge til en endelig virkelighet. Jærtegnene rundt hans legeme, viser til at han lykkes som en konge under Kongen over alle konger. En større gave har Norge aldri fått igjen.
Olavs liv ble kort. Likevel oppnådde han mer enn noen konge før eller siden. Hans liv gav en åndelig frukt som bare er mulig å forstå i Jesus Kristus. I overkant av 500 år forble landet og folket trofast til Kirken. Pilegrimer fra Norge og mange land valfartet til Nidaros og Olavs grav. Landet og folk hadde sin plass i Kirken. Men så kom makter utenfra og skjøv henne ut. Landet skulle aldri mer bli det samme. Det mistet sin tro, sin frihet og sin selvstendighet for en lang tid.
Kirken har nå vært tilbake lenge. Hun gleder seg over en sterk vekst. Men samtidig ser hun at Kristus ikke er sentral i vår tid. Derfor har Kirken som oppdrag å vise vei til Kristus i en vanskelig og forvirret tid. Måtte den hellige Olav, Norges evige konge, gå i forbønn for Kirken og oss alle om at vi med visdom og klokskap forblir trofaste til Kristus som hans brødre og søstre.
Så la oss i dag glede oss over å få feire Olav som Norges vernehelgen. Vi takker Gud for den gaven Olav har vært og er for vårt folk og land. Norge trenger virkelig Kristus og Kirken.
P. Arne Marcos Blogg 