Julen feirer vi at Guds kjærlighet ble konkret på en hel spesiell måte da Sønnen tok på seg vårt kjød og kom inn i vår verden. Han ble en av oss, lik oss i alt, unntagen i synd. Han, som er født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, trådte inn i vår virkelighet for å frelse oss.

Vi vet ikke meget om Jesu barndom og oppvekst. Men vi vet at han levde et familieliv med Maria og Josef i Nasaret. I den største delen av sitt liv blant oss i vår verden, levde Guds Sønn det som var et helt alminnelig menneskeliv i hans samtid.

Les mer «Preken: festen for Den hellige familie» →

Av og til kan kjærligheten synes ubegripelig for oss. Kjærlighet er noe vi ønsker oss, ofte noe vi lengter etter. Men den er ikke alltid noe vi erfarer i tilstrekkelig grad. Det kan gjøre det vanskelig for oss å begripe helt ut at Gud er kjærlighet. Og Gud er en kjærlighet som på mange måter er annerledes og overraskende sammenlignet med vår kjærlighet.

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet. Grunnet vår begrensede oppfatning av kjærligheten, ser vi ikke uten videre at hele skaperverket er flommet ut av Guds kjærlighet. Menneskets ursynd, dets ulydighet mot Guds bud, hemmer menneskets i dets forståelse av kjærligheten. Det måtte forlate paradis, men falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds.

Les mer «Preken: julenatt» →

Vi nærmer oss jul og som en siste forberedelse på festen for Herrens fødsel hører vi i dagens evangelium om Marias reise til Elisabet. I sitt skjød bærer hun barnet. Men det er ikke Maria som beretter at hun venter et barn. Nei, det er Den Hellige Ånd som lar barnet i Elisabets kjød hoppe av glede. Samtidig fyller han henne på en måte som gjør at hun forstår at Maria bærer Herren i sitt skjød.

I dette møtet mellom de ufødte Johannes og Jesus er det som om den gamle og den nye pakten slynges sammen på en underfull måte. Her møtes den utgående, gamle tid og den begynnende, nye tid. Og selv om Døperen senere ikke vet hvem som er den større som kommer etter ham (Joh. 1,33: «jeg kjente ham ikke»), så blir han i sitt mors liv velsignet av den større og valgt som forløper.

Les mer «Preken: 4. søndag i advent» →

Sist søndag hørte vi hvordan Johannes Døperen oppfordret det ventende folket til å rydde bort stenene på veien til Herren som kommer. Endelig våger noen i dagens evangelium å spørre det spørsmålet som er nærliggende når man hører Johannes Døperens botspreken: ”Hva skal vi gjøre?” Og så … et kanskje noe skuffende svar. Ikke noe spesielt; bare det helt selvfølgelige, det vi bør gjøre, hvis vi vil være gode i dagliglivet. Vi skal gjøre det, som vi vet vi skal gjøre, hvis vi ser på oss med et ærlig og selvkritisk blikk.

Johannes sier til folket at de skal dele med sine medmennesker. Tolloppkreverne skal ikke forlange mer enn det som er fastlagt og soldatene skal ikke mishandle eller presse noen. Nettopp det, som er selvfølgelig ut ifra et menneskes yrke, det som er nødvendig for at samlivet med medmenneskene lykkes.

Les mer «Preken: 3. søndag i advent» →

Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble endelig åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Les mer «Preken: 2. søndag i advent» →

I dag begynner adventstiden; den er gjerne en tid som setter oss i en spesiell stemning. Den er en tid vi venter med glede på noe godt. Og det er riktig slik.

Men dagens evangelium bidrar ikke akkurat til å sette oss i en gryende julestemning. Snarere kan vi bli redde når det står skrevet:  ”mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne”.

Vår tid gir oss virkelig grunn til å være engstelige. Stadig vekk møter vi i nyhetene oppslag om alle problemer vår moderne sivilisasjon påfører oss mennesker, vårt samfunn, men også vår natur, vårt klima osv. Mange steder finnes det dessuten en idé om at noe spesielt skal skje i år 2012, selv om det ikke finnes noen form for vitenskapelig belegg for dette, enten man mistolker Mayaenes kalendersystem eller åpner seg for fantasier som at jorden skal kollidere med en ”mørk” planet.

Les mer «Preken: 1. søndag i advent» →

Dagens evangelium kan vi lese som en forlengelse av forrige søndags evangelium om budet om nestekjærlighet.

To ganger snakker Herren om enker. Den første gangen advarer han mot de lovkyndige som misbruker sin posisjon til sin egen fordel. Herren anklager dem for å berike seg ”på enkers bekostning”. De viser en holdning som er motsatt kjærlighetsbudets innhold. Budet sier vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, vår neste og oss selv. Det at de gjør seg til med sine lange bønner er neppe et tegn på en kjærlighet til Gud.

Les mer «Preken: 32. søndag i kirkeåret» →

På vår vei gjennom livet møter vi ofte budet om at vi skal elske Gud, vår neste og oss selv. Vi hører det og vi vet samtidig hvordan det er med kjærligheten hos oss. Kanskje føler vi oss lite tilfredse med oss selv. Vi begynner å gruble og synes kanskje at vi mangler en god del kjærlighet. Elsker vi virkelig Gud? Eller hva betyr det egentlig å elske Gud, sin neste og seg selv? Spørsmål som dukker opp i oss …

Men man skal ikke svare for raskt eller lett på slike spørsmål. Det er nok en del av en lang livsprosess å vokse og modnes i kjærligheten. Jo eldre vi blir, jo mer vi forstår av livet, jo mer vi erfarer, kan det være lettere å elske, eller kanskje det er omvendt, at det blir vanskeligere. Dette til tross for at vi vet at kjærlighetsbudet er det eneste budet Herren har gitt oss.

Les mer «Preken: 31. søndag i kirkeåret» →

Kristus sier om seg selv at han er ”Oppstandelsen og Livet”. Når han bruker ”jeg er” ord om seg selv, beskriver de hans vesen som Guds sønn og vår frelser.

Disse to ordene peker mot det egentlige livet. Det motsatte av liv er død, det er det som ikke lever. Det egentlige livet er det evige livet. Det inneholder overvinnelsen av den fysiske døden. Men det evige livet er mer enn som så. Fordi dette livet bestemmer menneskets jordiske eksistens; fordi døden er overvunnet.

Les mer «Preken: Alle sjelers dag» →

Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: ”Du Davids sønn, ha miskunn med meg!”

Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til seg. Og han spør den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.

Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.

Les mer «Preken: 30. søndag i kirkeåret» →