På vår vei gjennom livet møter vi ofte budet om at vi skal elske Gud, vår neste og oss selv. Vi hører det og vi vet samtidig hvordan det er med kjærligheten hos oss. Kanskje føler vi oss lite tilfredse med oss selv. Vi begynner å gruble og synes kanskje at vi mangler en god del kjærlighet. Elsker vi virkelig Gud? Eller hva betyr det egentlig å elske Gud, sin neste og seg selv? Spørsmål som dukker opp i oss …
Men man skal ikke svare for raskt eller lett på slike spørsmål. Det er nok en del av en lang livsprosess å vokse og modnes i kjærligheten. Jo eldre vi blir, jo mer vi forstår av livet, jo mer vi erfarer, kan det være lettere å elske, eller kanskje det er omvendt, at det blir vanskeligere. Dette til tross for at vi vet at kjærlighetsbudet er det eneste budet Herren har gitt oss.
Den hellige Maximilian Kolbe kan hjelpe oss på veien. Han sa en gang: ”Ingen kan tvinges til kjærlighet. Bare kjærligheten selv kan vekke kjærlighetens gjengjeldelse. Slik ønsket Gud å erobre mennesket. Å tenke over hvordan Gud elsket oss er den beste veien for å elske Gud”.
Å tenke hvordan Gud elsket oss: hvor vanskelig kan ikke det være. Hvor lett er det ikke å tenke det motsatte, spesielt når ting går oss imot eller når vi ikke forstår verden lenger. Forbitrelsen lurer som en fristelse i bakgrunnen.
Og likevel: det dreier seg om å kunne si til seg selv at Gud elsker meg, jeg må oppdage det for meg. Han elsker meg som jeg er, Han har gitt meg livet. Ved alle mine grenser, ved alle svakheter, ved alt det jeg ikke har lykkes med i livet, ved alt som er mislykket, Gud har aldri trukket tilbake sin kjærlighet. Guds kjærlighet er ikke lunefull, men betingelsesløs.
Ved alt det jeg har opplevd av gode ting i livet mitt, av lykke, av glede, av kjærlighet får jeg se Guds kjærlighet. Det er de rikdommer det kommer an på å få. Kan jeg erkjenner det, behøver jeg ikke være opptatt med denne verdens materielle rikdommer. Jeg kan begynne å elske Gud.
Hvis jeg virkelig er elsket av Gud og kan svare positivt på det for meg selv, er ikke veien lang til å anerkjenne at Gud elsker alle i tilsvarende grad. Da kan jeg tørre å elske andre og ikke bare dem jeg elsker med selvfølgelighet, men enhver annen, enhver neste. Jeg elsker min neste hvis jeg tar den neste som den neste er, dersom det dreier seg om den neste og dennes ønsker, behov, sorger, gleder osv. Jeg elsker den neste dersom jeg kan møte enhver som min neste.
Vårt svar på kjærlighetsbudet vil alltid være personlig og individuelt. Hver har sin måte å være på og tilsvarende vil vi leve og handle. Men det er uansett viktig å virkeliggjøre kjærlighetsbudet i dets fylde. Kjærligheten strømmer i tre retninger: mot Gud, mot den neste, mot en selv. Alle tre strømningene til sammen utgjør kjærlighetsbudets helhet. Å vektlegge en eller to av dem, ville bringe budet ut av balanse og føre til gale former. Bare alle tre former for kjærlighet utgjør helheten.
Selvfølgelig kan det finnes tider der vektlegningen kan være noe skjev, men på sikt vil en balanse mellom disse tre formene føre til tilfredshet, lykke og sann etterfølgelse. Vi behøver ikke gjøre noe annet enn det som gir seg utfra kjærligheten. Dersom vi gjør det til rettesnoren vår i det vi gjør og lever, oppfyller vi det eneste budet vår Herre Jesus Kristus har gitt oss.
P. Arne Marcos Blogg 