Vi nærmer oss jul og som en siste forberedelse på festen for Herrens fødsel hører vi i dagens evangelium om Marias reise til Elisabet. I sitt skjød bærer hun barnet. Men det er ikke Maria som beretter at hun venter et barn. Nei, det er Den Hellige Ånd som lar barnet i Elisabets kjød hoppe av glede. Samtidig fyller han henne på en måte som gjør at hun forstår at Maria bærer Herren i sitt skjød.
I dette møtet mellom de ufødte Johannes og Jesus er det som om den gamle og den nye pakten slynges sammen på en underfull måte. Her møtes den utgående, gamle tid og den begynnende, nye tid. Og selv om Døperen senere ikke vet hvem som er den større som kommer etter ham (Joh. 1,33: «jeg kjente ham ikke»), så blir han i sitt mors liv velsignet av den større og valgt som forløper.
Vi kan gå så langt som å si: sett fra oppfyllelsen, sett fra Kristus blir hele den gamle pakten bestemt til å være forløper, slik at den bare får sin fulle mening hvis den blir utlagt med henblikk på Kristus. En veiviser er bare meningsfylt hvis det stedet den peker på faktisk eksisterer.
Det gjelder også når menneskene i den gamle pakten bare hadde en vag forestilling om det de forventet som frelse i fremtiden. Elisabet som sammen med sitt barn ble fylt av Den Hellige Ånd vet det derimot nøyaktig. Hun kan derfor hilse denne bestemte kvinnen som står foran henne, som den som har den fullkomne tro. Den tro som er forutsetningen for at Gud endelig kan oppfylle det han har lovet. Nemlig at det skal komme en som Israel, det utvalgte folket, skal finne sin frelse ved. En som oppfyller profetiene, men på en annen måte enn forventet, noe som viser Guds frihet i oppfyllelsen.
I den første lesningen møter vi en av den gamle paktens profetier. I den nøden som hersker etter at Samaria var gått under, vender profeten Mika blikket bakover til en gammel tid, da David gikk frem av Betlehem og Efratas ætt. Derfra vil Israels hyrde komme når landflyktighetens nød er over, for å grunnlegge et verdensomspennende fredsrike.
Jesaja hadde snakket om en ung kvinne, som skulle føde Emmanuel, «Gud-med-oss», her kalles Messias mor bare for hun som skal føde. Profeten går tilbake til David, men Jesu opphav i gammel tid er evigheten, og hans endelige fredsrike vil overgå alle forventingene til Israel. Kanskje går oppfyllelsen i Maria og hennes sønn bare tilbake til den gamle pakten for å rage høyt over den.
I den andre lesningen blir nå ånden og sendelsen til Messias åpenbart. Hans oppdrag er ren lydighet, allerede sendelsens begynnelse er det. Denne lydigheten kommer ikke til å utøve noen ytre liturgiske handlinger; det egne legeme, formet av Gud til det, vil bli gjenstanden til lydigheten overfor offeret. De gamle ytre offer i menneskenes pakt med Gud blir opphevet for å gjøre mennesket selv til et fullgyldig offer. Og dette er gyldig en gang for alle, for å fullende paktene, for å hellige oss alle. Den nye paktens sammenheng med den gamle er her bare ren formell: offerbegrepet blir beholdt, mens dets mening er fullstendig forvandlet: fra det uvirksomme til det uendelig virksomme.
Derfor minnes vi i hver messe Kristi offer, også når vi feirer jul. I dette øyeblikket oppheves nemlig tiden mellom Kristi offer og oss i dag. Hans offer er nå, som om det ikke fantes noe tidsrom. Offeret blir ikke gjentatt, men nåværende. Derfor overgår intet i liturgien Kristi nærværende offer; ingen nok så duftende røkelse, ingen nok så skjønn sang, ingen nok så god preken, intet nok så godt fellesskap.
Nei den overgår ikke, men gir den verdige og selvfølgelige ramme for denne store handling som rager utover vår jordiske verden. Derfor finnes det intet større øyeblikk i vårt liv enn messen, enn møtet med Herren i Hans ord og Hans hellige legeme. Maria tok Ham imot og bar Ham inn i verden, slik at Han kunne gi seg til alle, også til oss her og nå. Derfor er det på sin plass å ære Maria og love og prise Gud for det store under at Hans Sønn ble menneske.
P. Arne Marcos Blogg 