Preken: julenatt

Av og til kan kjærligheten synes ubegripelig for oss. Kjærlighet er noe vi ønsker oss, ofte noe vi lengter etter. Men den er ikke alltid noe vi erfarer i tilstrekkelig grad. Det kan gjøre det vanskelig for oss å begripe helt ut at Gud er kjærlighet. Og Gud er en kjærlighet som på mange måter er annerledes og overraskende sammenlignet med vår kjærlighet.

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet. Grunnet vår begrensede oppfatning av kjærligheten, ser vi ikke uten videre at hele skaperverket er flommet ut av Guds kjærlighet. Menneskets ursynd, dets ulydighet mot Guds bud, hemmer menneskets i dets forståelse av kjærligheten. Det måtte forlate paradis, men falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds.

Guds kjærlighet søker å frelse, søker å hele, søker å tilgi, søker å fornye. En kjærlighet som overgår menneskets mulighet til å svare. Derfor valgte Gud å tre inn i menneskeheten for gjennom Sønnen og motta det endelige menneskelige svaret på kjærligheten stedfortredende for hele menneskeheten gjennom Sønnens lydighet til Faderen.

Han kom ikke til oss utenfra, men innenfra ved å la seg føde inn i vår verden gjennom en ung kvinnes lydighet, jomfru Marias lydighet. Marias ja til Guds plan, rettet opp Evas synd og gjorde den nye Adams fødsel mulig. Endelig kunne frelsen bli fullkommen og fullstendig.

Det er dypt fascinerende å meditere over hvor dypt Gud har bøyd seg til oss for å møte oss og innhente oss. Med sin bevegelse til oss, sprenger Gud alle menneskelige religiøse forestillinger og forventninger. Det er ikke mennesket som gir seg til Gud, men Gud som gir seg til mennesket.

Kunne han kommet på en annen måte, enn å la seg føde i en ydmyk stall og lagt i en krybbe? Kanskje? Vi vet ikke. Det avgjørende er at Gud kom slik Gud vet at det er riktig at Han kommer. Det vedkommer ikke oss å vurdere Guds handling. Vi må ta den imot som den er og åpne oss for den. Den springer ut av en uendelig kjærlighet som vi bare kan bøye oss i beundring for, noe vi i natt understreker når vi straks kneler til ordene ”incarnatus est” i Credo.

Med Sønnens fødsel viser Gud sin kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som når sitt fulle høydepunkt i Sønnens død på korset og hans oppstandelse. En kjærlighet som sendte ut Kirken og som vi er tatt inn i gjennom dåpen. En kjærlighet som vi møter i Kirkens sakramenter og som fornyer oss innenfra. Som guddommeliggjør oss skritt for skritt på livets vei. Gud bøyde seg ned til oss i Sønnen for å løfte oss opp til seg. Verken mer eller mindre. Gud er slik kjærlighet at Han vil dele sin himmel med oss, at Han vil åpne sin evighet for oss.

Når vi ser barnet i krybben, ser vi altså mer. Vi ser en kjærlighet som sprenger seg inn vår verden for å åpne den for frelsen. En kjærlighet hvis lys skinner i vårt mørke. En kjærlighet som kan fornye jordens åsyn gjennom de hjerter som lar denne kjærligheten virke i seg. En kjærlighet som virkelig kan skape fred, en fred som varer fordi den er Guds.

Julen er kjærlighetens fest, men ikke en hvilken som helst kjærlighet, den er Guds kjærlighet til sin elskede skapning mennesket.