Vi trer i dag inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Den skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Herren derimot tillater den spedalske å nærme seg og gjør noe som var helt utenkelig for en jøde: han berører den syke med hånden. Han er den guddommelige Frelseren som er kommet til menneskene, som ikke bare sørger for den sjelelige helsen, men som viser med berøringen at han ikke frykter smitten. Han er Guds Sønn som tar menneskets sykdom, synden, bevisst på seg. For å forstå Jesu oppførsel, kan vi tenke på Jesajas beskrivelse Guds lidende tjener: «Han tok våre plager, han bar våre sykdommer».

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B» →

Herren går til et ensomt sted for å be. Det er kjernen i denne søndagens evangelium. Vi får høre om hvordan aktivitetene fyller opp Herrens tid. Der er meget nød blant menneskene som han møter så godt han kan. Herren har begynt sitt forkynnelsesoppdrag og er på vei til mange steder. Overalt kommer menneskene til ham med sine lidelser og plager, han helbreder dem og driver ut demoner. Guds rike har begynt sitt virke midt iblant dem.

Vi kan forestille oss hvordan Herrens menneskelige krefter blir brukt fullt og helt. Da blir det helt sentralt for ham å kunne trekke seg tilbake i bønn. Han gjør det lenge før det lysner for virkelig å kunne være for seg selv. I bønnen befinner han seg i åpen dialog med Faderen. For Guds Sønn som ikke tar del i syndens virkelighet, er bønnen som en åpen, gjensidig kanal mellom Faderen og ham. I rommet mellom dem er Den hellige Ånd. Treenigheten befinner seg i kommunikasjon en kort stund, en åpen strøm mellom de tre personene i Treenigheten. Kanskje det ikke er mange minuttene de får sammen før disiplene finner Herren.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret B» →

Vi ferier i dag domkirken, Vår Frue i Tromsø, vårt Stifts sentrum. I år er det 160 år siden kirken ble innviet. Selve innvielsen var den 2. februar 1861, men vi feirer jubileet i dag på Herrens dag i hele Stiftet i takknemlighet over denne gaven. 160 år er en voksen alder, men samtidig er kirken ung sammenlignet med vår katolske kirkes historie som nå nærmer seg 2000 år.

Vår Frue var lenge en menighetskirke, men i april 1931 ble Den katolske kirke i Norge delt inn i tre kirkedistrikter. Nordland, Troms og Finnmark med Svalbard ble den gangen «Nord-Norges kirkedistrikt». Den tyske provinsen av Den hellige Families kongregasjon fikk ansvaret for dette store området. Pater Johannes Starke MSF ble den første overhyrden for distriktet. Vår Frue ble Stiftets domkirke.

Men dette skal ikke være en forelesning i historie, men en preken. Festens tekster begynner med en vakker beskrivelse ved profeten Esekiel om vannet som strømmer fra tempelet. Et tempel er stedet hvor Gud er, så vannet som strømmer fra templet har Guds livgivende kraft i seg. Denne kraften gir frukt, langs dens vei skapes det liv. Vi vil tolke dette opp mot dåpen i kirken hvor vi fornyes i dåpens bad. Dette er i høyeste grad livgivende, da vi dør og oppstår med Kristus allerede i dåpen. Vi tas inn i den nye virkeligheten Kristus vant og åpnet. Vannet renser og fornyer, vannet åpner det evige livet.

Les mer «Preken: Domkirkens kirkevigselsfest» →

Når et barn fødes i en jødisk familie, pleier man å ønske det lykke til med ordene: «Måtte du få oppleve Messias’ dag». Slik blir de saligpriset som får leve i den messianske generasjonen. Og når noen dør blir det ønsket: hadde de bare fått oppleve det!

Lukas lar oss møte to slike mennesker som hadde ventet hele livet på å få se Messias: den gamle Simeon og profetinnen Hanna. De fikk oppleve Messias og fikk dermed oppfylt sin drøm. Nå kan de død i fred. Begge er vitner.

Simeons hymne er tatt inn i Kirkens tidebønner på terskelen til natten i kompletoriet. Fordi denne hymnen utstråler en aftenstemning, lettelsen etter dagens last, gleden over at dagens lange vei er kommet til mål.

Simeons liv og venting var ikke meningsløs. Gjennom hans hymne synger vi at hver dag er en dag hvor vi får se Guds frelse, hvert år siden Kristi fødsel er et frelsens år.

Les mer «Preken: Den hellige Familie B» →

I natt hørte vi Lukas vakre juleevangelium. I dag møter vi en helt annen måte å fortelle om jul på. Vi har hørt en vakker hymne som er innledningen til Johannesevangeliet. Hymnen er en lovsang over Ordet, over Guds store Ord.

Teologien har alltid forstått dette Ordet som en av personene i den treenige Gud, nemlig Sønnen. Hymnen forteller at Ordet var i opphavet, i begynnelsen, dvs. før enhver tid, enhver skapelse. Dette er det vi i uttrykker i trosbekjennelsen når vi sier om Guds sønn: født, ikke skapt.

Sønnen fødes før skapelsen. Alt det skapte er nemlig blitt skapt ved Ordet. Uten det er intet skapt. Det er dette Ordet, som er evig og guddommelig, som ble menneske. Da Gud besluttet å bli menneske og komme til jorden, ble Han det i Jesus fra Nasaret. Ordet ble kjød, ble menneske, ble inkarnert. Det er Gud vi har feiret i natt og som vi feirer i denne tiden. Vi ferier at Gud ble menneske, at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, er Kristus.

Les mer «Preken: Første juledag» →

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Sønnen stilte seg til disposisjon for Guds plan da tiden var kommet for å rette opp mennesket i kjærlighet. Sønnen ble menneske uten å forlate Guds hellige treenighet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Gjennom Sønnens inkarnasjon i vår virkelighet, var det heller Treenigheten som krysset grensen mellom himmel og jord. Treenigheten forble intakt, men bøyde seg inn i vår verden.

Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet og skjedde på et tidspunkt som Gud hadde bestemt. Menneskets ursynd i dets tidlige tid i skaperverket, dets ulydighet mot Guds bud, førte til at det måtte forlate paradis, men mennesket falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds. Gjennom en lang historie søkte Gud svaret på sin kjærlighet i menneskets kjærlighet.

Les mer «Preken: Julenatt» →

Menneskelig sett er det vanskelig for oss å forstå hvor grusom smertefull døden på korset var. Vår herre Jesus Kristus, den inkarnerte Guds Sønn fra evighet av, døde på et kors, romernes mest grusomme henrettelsesmetode. Han led voldsomme smerter.

Allerede i Getsemane hadde han begynt å gli inn i mørket som lidelsen kom til å bli. Han ber Faderen om å få slippe, men ber om at Guds vilje må skje. Fra korset roper han «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er innledningen til salme 22 og på Jesu tid var det å resitere innledningen på en salme også uttrykk for at man bad hele salmens innhold. Den slutter med en håpefull vending til Gud.

Oss forteller dette at Herren er så ett med den menneskelige lidelsen, at han er så langt inne i mørket, at han knapt kan ense Faderens nærvær. Men han er ikke forlatt noe som bekreftes ettertrykkelig gjennom oppstandelsen.

Les mer «Preken: Johannes av Korset» →

Å være profet er en vanskelig misjon. Mange som lytter til en profet vil ta anstøt av dennes person eller budskap. Profeter er gjerne ubehagelige fordi de ikke tilfredsvarer de vanlige forventningene, men stiller spørsmål ved dem. Uten å ta hensyn kan de påvise den store forskjellen mellom tro og liv hos sine tilhørere. Å gjøre noe slikt kan ofte føre til de samme konsekvensene: motstand, forfølgelse og død. 

Johannes Døperen var sendt av Gud for å vitne om Lyset noe evangeliet uttrykkelig understreker. Men han vekker mistro hos folkets prester og levitter. Hans livsstil er meget uvanlig og enda mer uvanlig – ja direkte provoserende – er hans budskap og de radikale kravene han kommer med. 

De går derfor til motangrep og forsøker å diskreditere Johannes offentlig ved at de spør etter hans fullmakt. «Hvem er du?» De vil rokke ved hans autoritet, som ved det han sier og gjør, går dem på nervene. Helt tydelig blir dette med spørsmålet: «Hvorfor døper du da, siden du ikke er Messias, og heller ikke Elija eller profeten?» De bestrider hans rett til å opptre slik han gjør.

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent B» →

Advent er en mariansk tid hvor vi venter i en voksende glede på Frelserens fødsel. Vi kan forestille oss hvor stort det hele som skjer den unge Maria må ha vært for henne. Engelen Gabriel kommer med varsel om at hun skal bli mor til Guds Sønn, at hun er utvalgt av Gud til å være Gudsføderske (theótokos). En forunderlig vis avgjørelse av Gud for at Sønnen skal kunne fødes som et menneske i full betydning av ordet.

Menneskeheten frelses ved at Gud selv i Sønnen trer inn i den menneskelige naturen for å restaurere den. Slik én, Adam, hadde ført hele menneskeheten inn i synden gjennom sin ulydighet mot Gud, fører én, Kristus, menneskeheten ut av synden gjennom sin lydighet til Faderen.

Men Sønnen skulle fødes av en kvinne av menneskeheten med vanlige foreldre, ifølge tradisjonen med navnene Joakim og Anna. Hvordan skulle Sønnen da kunne fødes inn i menneskeheten uten å være en del av menneskehetens arvesynd? Det kan kun forstås gjennom ved å betrakte Den Hellige Ånds vare og kloke handling.

Les mer «Preken: Marias uplettede unnfangelse» →