Preken: Domkirkens kirkevigselsfest

Vi ferier i dag domkirken, Vår Frue i Tromsø, vårt Stifts sentrum. I år er det 160 år siden kirken ble innviet. Selve innvielsen var den 2. februar 1861, men vi feirer jubileet i dag på Herrens dag i hele Stiftet i takknemlighet over denne gaven. 160 år er en voksen alder, men samtidig er kirken ung sammenlignet med vår katolske kirkes historie som nå nærmer seg 2000 år.

Vår Frue var lenge en menighetskirke, men i april 1931 ble Den katolske kirke i Norge delt inn i tre kirkedistrikter. Nordland, Troms og Finnmark med Svalbard ble den gangen «Nord-Norges kirkedistrikt». Den tyske provinsen av Den hellige Families kongregasjon fikk ansvaret for dette store området. Pater Johannes Starke MSF ble den første overhyrden for distriktet. Vår Frue ble Stiftets domkirke.

Men dette skal ikke være en forelesning i historie, men en preken. Festens tekster begynner med en vakker beskrivelse ved profeten Esekiel om vannet som strømmer fra tempelet. Et tempel er stedet hvor Gud er, så vannet som strømmer fra templet har Guds livgivende kraft i seg. Denne kraften gir frukt, langs dens vei skapes det liv. Vi vil tolke dette opp mot dåpen i kirken hvor vi fornyes i dåpens bad. Dette er i høyeste grad livgivende, da vi dør og oppstår med Kristus allerede i dåpen. Vi tas inn i den nye virkeligheten Kristus vant og åpnet. Vannet renser og fornyer, vannet åpner det evige livet.

Det er templet som står i fokus. Hos Johannes hører vi hvordan Herren rensker templet for en praksis som ikke hører hjemme på det hellige stedet. Og så kommer han med det utrolige utsagnet at han kan bygge opp templet igjen på tre dager dersom man river ned templet. Dette er ubegripelig for alle som er til stede. Men Johannes hjelper oss ved å fortelle oss at Herren snakker om sitt eget legeme. Det rives ned på korset og bygges opp igjen i oppstandelsen den tredje dagen.

Med andre ord understreker Herren at han selv er tempel, hans legeme er tempel. Templet er stedet der Gud er. Etter oppstandelsen er Gud der Kristi Legeme er. Kristus er det nye templet!

Derfor er tabernaklet hvor Herrens hellige legeme oppbevares, et kirkebyggs helt sentrale punkt. Ingenting overgår dette nærvær på noen måte, ingenting er mer verdifullt, er skjønnere enn Herrens legeme. All innredning, all utsmykning, all pynt, all liturgi, har ingen verdi i seg selv, men er her for å peke mot dette nærværet i kirkerommet. Om en kirke er aldri så praktfull, den kan ikke overgå Herrens egen prakt. Og uansett hvor rik eller fattig utstyrt, intet kommer opp mot verdien av Herrens eget legeme.

For intet annet enn Herrens legeme gir evig liv. Kontrasten mellom den lille hostien og den store gaven, kan knapt tenkes større. Hvilken skjønnhet ligger ikke i det at Gud gir seg selv til oss i Sønnens legeme og blod! Han er sann næring som han selv sa da han definerte seg selv som livets brød og livets vann.

Men vi kan også rette blikket en annen vei, mot oss selv. Vi, menigheten, hver enkelt av oss, er levende stener på Kristus – Kirken. Det hører vi hos Paulus. I enhver bror og søster ser vi Kristus og de døpte er Den hellige Ånds tempel. Sammen står vi rundt Herrens Ord og Alter for å lytte til ham og for å motta ham. Han styrker oss og sender oss ut for å vitne om ham til samfunnet utenfor, til verden som sårt trenger budskapet om frelsen.

Vi feirer ikke i dag vår egen kirke her, men Stiftets domkirke. Det er biskopens katedral, biskopens sete. Det gjør Vår Frue til vår sentrale kirke. Det gjør Stiftet til det vår kirke kaller en stedskirke. Biskopen som leder Stiftet, er etterfølger etter apostlene. Enhver biskop er det. Biskopen er i enhet med bispekollegiet med Paven, Peters etterfølger, i spissen. En enhet rundt Jesus Kristus i Den hellige Ånd.

Vi prester og alle de troende i menighetenes fellesskap, skal være i enhet med vår biskop. Slik blir Kirken universell og Det glade Budskap universelt tilgjengelig. Gjennom dåpen er vi tatt inn i Kirkens store fellesskap og tilhører Kristus i Den Hellige Ånd. Sammen er vi alle på vei til Faderen og den evige enhet i det himmelske riket.

Dagens fest gjør det mulig for oss å løfte blikket og se fremover i tro, håp og kjærlighet til Herrens dag, når Guds evige og uendelige kjærlighet blir synlig for alle. La oss ta ham imot med åpent hjerte og åpent sinn.