Herren går til et ensomt sted for å be. Det er kjernen i denne søndagens evangelium. Vi får høre om hvordan aktivitetene fyller opp Herrens tid. Der er meget nød blant menneskene som han møter så godt han kan. Herren har begynt sitt forkynnelsesoppdrag og er på vei til mange steder. Overalt kommer menneskene til ham med sine lidelser og plager, han helbreder dem og driver ut demoner. Guds rike har begynt sitt virke midt iblant dem.
Vi kan forestille oss hvordan Herrens menneskelige krefter blir brukt fullt og helt. Da blir det helt sentralt for ham å kunne trekke seg tilbake i bønn. Han gjør det lenge før det lysner for virkelig å kunne være for seg selv. I bønnen befinner han seg i åpen dialog med Faderen. For Guds Sønn som ikke tar del i syndens virkelighet, er bønnen som en åpen, gjensidig kanal mellom Faderen og ham. I rommet mellom dem er Den hellige Ånd. Treenigheten befinner seg i kommunikasjon en kort stund, en åpen strøm mellom de tre personene i Treenigheten. Kanskje det ikke er mange minuttene de får sammen før disiplene finner Herren.
«Alle leter etter deg» … det er bare å begi seg på vei igjen. Herren har fått nytt overskudd til å la seg bruke og forbruke. Guds virkelighet og kraft er i full virksomhet. Herren vandrer fra by til by «over hele Galilea» for å forkynne det glade budskap om Guds rikes komme og Guds kjærlighet som bekreftes i alt det gode han gjør.
Herren gir seg helt og fullt på linje med Jobs ord i den første lesningen. Uavbrutt i Guds innsats.
Til tross for alle menneskene som trenger seg på ham, til tross for all de kroppslige og sjelelige lidelsene som belaster menneskene tar han seg stadig tid til å trekke seg tilbake for å hvile ut hos Faderen, for å be i Den Hellige Ånd.
Her er det noe vi kan lære av Herren. Selv om vi lever i en moderne verden, hvor rytmen mellom hverdag og søndag langsomt svinner hen, hvor vi er utsatt for konkurranse, hvor tiden kan være hektisk, hvor vi ofte blir satt under et press om å stadig yte mer og ha suksess, trenger vi bønnen som et sentrum i vår tilværelse, i vår eksistens.
Vi kan spørre oss om ikke mennesket blir sykt uten bønn, det risikerer å bli umenneskelig. Vi er skapt av Gud, vi er skapt for Guds Du. Gjennom vår bønn får vi kontakt med denne Du som vi skylder vår eksistens.
I motsetning til vår Herre, er vi ikke uten synd og det vil gjøre vår bønn mindre direkte og åpen enn vår Herres bønn. Men i likhet med ham får vi trekke oss tilbake til et ensomt sted, får vi nærme oss Gud som hans barn som får lov til å si «Abba – pappa» til Faderen i himmelen. Vi får nærme oss Ham akkurat slik Sønnen gjorde og vi får regne med Ham, slik Sønnen gjorde.
Der er så mange måter vi kan be på. Kirken er rik på tradisjoner i bønnelivet. Vi kan støtte oss på de overleverte bønner, men vi kan like gjerne formulere våre egne bønner. Vi kan be her i kirkens rom, men vi kan også be hjemme, eller hvor vi måtte ønske. Vi kan også gjøre vårt arbeide, vårt ansvar hjemme, i grunnen all vår aktivitet til bønn. Det har noe med holdning og innstilling å gjøre. Vi kan alltid henvende oss til Gud i vårt hjerte om det så er bare for noen sekunder. For Gud er ikke mengden det avgjørende, men at vi henvender oss til Ham og regner med Ham i alt vi er og gjør. Og kanskje den viktigste bønnen kan være Herrens egen fra Getsemane: «ikke la min vilje skje, men din». Tenker vi over dagens lange tid, burde noen minutter for Gud være mulig. Vender vi oss til det, finner vi etter hvert flere og flere minutter for vår Far i himmelen. Det finnes neppe noe som er mer sunt enn det.
P. Arne Marcos Blogg 