«For munnen bærer frem hva hjertet er fullt av» sier Kristus som avslutning på dagens evangelium. Denne setningen kan forandres. For å forstå hvordan, vil jeg dele med dere den følgende lille fortellingen:

Trett går en gammel kvinne gjennom parken. Hennes vei fører henne forbi en lekeplass for barn. Der er det mange barn som leker. De er fullt opptatt i sandkassene. En vakt står like i nærheten og passer på.

Den gamle kvinnen ser på barna. Plutselig bøyer hun seg, tar opp noe og gjemmer det i sitt forkle. Med en gang kommer vakten og spør: «Hva er det du har gjemt i ditt forkle?» Kvinnen reagerer noe forvirret. Hun kan ikke finne et svar med en gang.

Vakten tenker: «Hun har kanskje funnet en lommebok og vil ikke gi den fra seg.» Han truer henne: «Jeg må be deg komme med meg, hvis du ikke med en gang sier hva du har gjemt i forkleet.» Da tar hun langsomt frem et glasskår og viser det til vakten. Overrasket spør mannen: «Hva vil du bruke det til?» Kvinnen svarer: «Jeg tenkte bare at jeg vil ta det vekk, slik at ikke barna kan skjære seg på det.» «Unnskyld!», sier vakten.

Les mer «Preken: 8. Søndag i kirkeåret C» →

1 Sam 26,2.7-9.12-13.22-23; 1 Kor 15,45-49; Luk 6,27-38

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.

Les mer «Preken: 7. Søndag i kirkeåret C» →

Jer 17,5-9; Sal 1,1-2. 3. 4 og 6; 1 Kor 15,12.16-20; Luk 6,17.20-26

Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og -mengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.

I de to siste årene har pandemien forandret livet til noe annet enn vanlig. Særlig den første nedstengningsperioden var en underlig tid. Den gangen fantes det ennå ingen vaksiner og vi var mange som var preget av angst. Vi holdt oss i isolasjon og med sosial avstand på en måte som var fremmed for oss alle. Mange har opplevd å miste kjære eller kjente til viruset.

Disse erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret C» →

På livets vei kan vi mennesker ofte oppleve hendelser som fører til at livet forandrer sin kurs, eller at nye og uventede ting skjer som kan gjøre veien annerledes eller tyngre.

For Maria og Josef må livet ha bestått av mange slike overraskelser og utfordringer som måtte takles etterhvert som de stod overfor dem på deres vei. Det å måtte bli mor til et barn som man ikke hadde forventet å få på en slik måte må ha vært en stor forandring i Marias liv. Det må det også ha vært for Josef som måtte se sitt liv fra en helt ny side. Det ekteskapet han hadde forestilt seg skulle vise seg å bli helt annerledes.

I den første tiden etter Kristi fødsel opplever de så gang på gang oppsiktsvekkende ting. Det kommer hyrder, det kommer vise menn for å prise barnet. Maria og Josef får høre nye og overraskende ting om barnet, og vi kan forestille oss hvordan det må ha beskjeftiget dem og hvordan de har ført mange samtaler om det som skjer.

Les mer «Preken: Herrens fremstilling i templet» →

I uken som gikk falt minnedagen for den hellige Eystein, menighetens skytshelgen. Derfor referansen til ham i denne søndagens preken.

Vi hørte nå fortsettelsen av evangeliet fra sist søndag. De tilstedeværende i synagogen er først forbløffet, så rasende over at Kristus tillater seg å si at profeten Jesajas ord ble oppfylt gjennom hans komme. De tror de vet hvem han er og nå sier han at han er en helt annen, nemlig den Jesaja forutså ville komme. De ble sterkt provosert av Herrens ord.

Kristus understreker at en profet ikke anerkjennes på sitt hjemsted. Han viser til det som har skjedd før ham: Profeten Elijah kunne bare utføre under på hedenske områder, hans etterfølger Elisja kunne det bare overfor en utlending.

Er denne provokasjonen overfor sine slektninger og medborgere lur? Burde ikke Herren meget heller si ting de gjerne ville høre og som de kunne fordøye for senere å komme over til de vanskelige tingene? Er det ikke hans skyld at de ble rasende og drev ham ut av byen for å drepe ham?

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret C» →

«Denne dagen er helliget Herren, deres Gud» hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.

Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Folket var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: «For gleden i Herren er deres styrke».

Vi kan se den dagens hendelse i den første lesningen som en opptakt til oppfyllelsen av skriftordet i dag i evangeliet. Det er et meget viktigere «i dag» enn i den første lesningen. Men folket reagerte helt annerledes på Herren enn i Esras dager. Hva skjedde?

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret C» →

Dagens evangelium mangler noen viktige ord fordi det står hos Johannes: «Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea». Det viser til det foregående i teksten hvor Jesus hadde lovet disiplene at «dere skal få se himmelen åpen, og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen».

Herren åpner ikke himmelen med en gang, men ønsker at disiplene skal lære å leve i forventningen om at de skal få se det som er lovet. Derfor lar han dem få tre dager før de skal begynne å få se Herrens herlighet vise seg. De vet ennå ikke hva de går til ved å følge Herren.

For oss som hører tekstene i dag, er det ofte vanskelig å få tak på den kloke opplæringen av disiplene som Herren hadde lagt opp til. Vi kan jo lese alt raskt gjennom. Men faren er at vi ved å «vite» hvordan det går, kan vi gå glipp av den dypere meningen med det vi hører.

Den tredje dagen har en relasjon til påsken. På den tredje dagen begynner det … i Kana begynner vi å se, i påsken begynner oppstandelsen. Den tredje dagen det fullstendig uventede. Forholdet mellom forventning og oppfyllelse er like uforholdsmessig som mellom menneskets spørsmål og Guds svar. Guds svar inneholder langt mer enn det man forventet seg, ja det kan overstige ens høyeste ønsker.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret C» →

Johannes står og døper ved Jordans elvebredd. «En gang da folket ble døpt i mengder, ble også Jesus døpt», forteller Lukas oss i dagens evangelium. Kort og usentimentalt. Men det er noe dypt hemmelighetsfullt ved dette som forteller oss meget om hvordan Herren er.

Folket som strømmer til Jordan og Johannes, lar seg døpe som tegn på omvendelsen fra sine synder. Men vår Herre Jesus Kristus trenger ikke dette på noen måte; han som er uten synd. Men det at han velger å gjøre det sammen med folket som søker omvendelsen, viser at han ønsker å stille seg solidarisk med folket og dets synd. Med Jesus Kristus er i sannhet noe nytt kommet inn i vår verden. I ham møter vi Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som på mange måter overgår vår forstand og forventninger til Gud.

Senere, når Herren har innstiftet vår kirke, kommer han til å ta opp sine egne i sin kirke gjennom dåpen ved å la dem ydmykt gå gjennom vannet som er dødens og gjenopplivningens element. Det kommer for alltid til å være veien inn i Kirken. Vi kan derfor tillate oss å tenke at Herren lot seg døpe av Johannes, fordi han ikke vil pålegge sine egne noe han ikke selv har vært gjennom. Han er hyrden som skal «gjete sin hjord og samle lammene i sine armer», som Jesaja profeterer i den første lesningen. Han går forut for sine egne og bereder veien.

Les mer «Preken: Herrens dåp C» →

Evangeliet julenatt var en Guds åpenbaring begrenset til de få rundt Betlehem. Men åpenbaringen var ikke ment å gjelde bare for Israel, men den skal være for hele verden.

Det er det vi feirer i dag: at Guds åpenbaring i verden er beregnet for alle, spesielt også til hedningefolkene som ikke hadde fått noe forvarsel slik som jødene hadde fått det gjennom sine skrifter. Likevel er hedninger nå blant de første som kommer for å hylle Herren.

Evangeliet forteller oss om de hedenske stjernetydernes ankomst. De hadde sett frelsens stjerne og fulgt den. Gud hadde snakket til dem gjennom et ukjent himmellegeme midt blant deres vante stjernebilder. Dette Guds ord hadde vekket dem opp, fått dem til å lytte og å gi seg på vei. Men Israel som var vant til Guds ord var blitt døv for slike åpenbaringsord: folket vil ikke la seg forstyrre i sin vante gang av egne dynastier.

Les mer «Preken: Herrens åpenbaring» →

Dagens evangelium forteller oss om en viktig egenskap ved Jesu mor Maria. Hun gjemte på alt det som hun fikk høre om sitt barn i sitt hjerte og hun grunnet på det. Hun tok det som skjedde inn i sitt innerste og bar det med seg. Og det ikke bare gjennom sitt jordiske liv, men det er i hennes hjerte også i himmelen.

Derfor er hun en kilde for Kirken når det gjelder å huske og å utlegge det som har skjedd med Jesus. Flere ganger vil hun i løpet av Frelserens virke være ved hans side og oppleve frelsens mysterium på nært hold. Slik kjenner hun alt det Kirken feirer, og hun betrakter det på en helt personlig og nær måte. Vi kan si det slik at Maria vet i sitt innerste den dypeste meningen med kirkeårets hendelser og fester. Ved å se på Maria og med Maria, kan vi lære meget.

Det er f.eks. meningen med rosenkransbønnen, hvor vi betrakter Kristi mysterium med Marias øyne og hjerte. Hvor vi sammen med henne, forsøker å begripe dybden i Frelsens mysterium. Og all foræring av hennes hjerte og også Marias hjertefest er ikke noe sentimentalt, men en vei inn til denne kilden som aldri går tom, hvor vi kan forstå frelsesmysteriet, som berører hele verden og oss selv.

Les mer «Preken: Første nyttårsdag» →