I evangelisten Johannes lidelseshistorie er det ikke snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.

Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk avstand, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: «Det er meg.» På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: «ego eimi» – «jeg er». Kristus identifiserer seg her på en tilsvarende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.

Dette er et mer absolutt «jeg er» – ord enn på de andre stedene i evangeliet, hvor hans identitet forbindes med bilder: «Jeg er brødet, jeg er oppstandelsen, jeg er livet, jeg er den gode hyrden, jeg er døren, jeg er veien …» Nå, når det avgjørende øyeblikk i hans sendelse begynner, sier han bare «Jeg er». Dette jeget til Kristus beholder sin karakter i lidelsen som er typisk for hele Johannesevangeliet: Kristus trer inn i sin lidelse som en vitende person. Allerede i det han blir tatt til fange vet han hva som vil komme, og i dødens øyeblikk vet han at nå er alt fullbrakt.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Hver eneste messe feirer vi til minne om vår Herre Jesus Kristus, hans siste måltid med disiplene, hans lidelse og død og hans oppstandelse. Det er alltid nærværende i eukaristien som om der ikke fantes noen tid. Det er som om tiden er opphevet. Eller som om tidsrommet er ett. I eukaristien er vi alltid samtidige med Herrens siste nattverd. Men i aften er vi forbundet på en særlig måte med hans siste måltid.

Kveldens lesninger har i den første fortalt oss den gammeltestamentlige bakgrunnen for eukaristien og i den andre beskrevet dens innsettelse ved Kristus. Evangeliet derimot forteller oss en annen hendelse fra samme kveld som Herren innstiftet nattverden. Vaskingen av disiplenes føtter skal lære dem hva som virkelig skjer ved nattverdens innstiftelse og fra da av i alle eukaristier.

Hva skjer i eukaristien? Kristi definitive hengivelse til oss. Han gir seg til oss i legeme og blod. Slik han bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter, slik bøyer han seg ned for å gi seg til oss. Han er oss ikke fjern, men nær, uendelig nær. I eukaristien inkorporerer han seg i oss. Han gir seg selv som næring til oss. Han fyller oss innenfra med seg. Han gjør oss til nye mennesker.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Herren rir på en fole inn i Jerusalem. Dette gjør han helt bevisst. Han viser hvor dypt fortrolig han er med Skriften og dens oppfyllelse. Sakarja profeterte at en fremtidig sønn av David skulle ri inn i Jerusalem på et esel slik Salomo, Davids sønn, gjorde det ved sin kroning: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).

Jesus ankommer byen på kongelig vis. Fariseerne føler seg provosert. Men Jesus som opptrer messiansk kongelig, provoserer ikke bare jødene, men også romerne. Keiseren er den øverste herre. Alle andre kunne utgjøre en fare for opprør.

For å latterliggjøre Herren, satte de derfor opp en plakat over ham der det stod «Denne mannen er jødenes konge». De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.

Les mer «Preken: Palmesøndag C» →

Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei.

De hadde pønsket ut en slu felle for å kunne ta Herren. Dersom vi har hørt godt etter, merker vi at noe ikke stemmer når de kommer til Jesus med en kvinne som er grepet i ekteskapsbrudd. For hvor er mannen? Dersom hun skulle være tatt på fersk gjerning, må det være en skyldig til etter Moseloven.

Men da de ikke kommer med noen mann til Jesus, kan det være at kvinnen er blitt betalt for å stille opp i denne fellen. Det er et skuespill. Fellen er satt opp slik: Dersom Jesus sier at de lovkyndige og fariseerne skal stene kvinnen, vil de lovkyndige og fariseerne løpe til romerne og anmelde Jesus for opprør mot de romerske myndighetene fordi bare de kunne idømme dødsstraffer.

På den andre siden om Jesus svarer de lovkyndige og fariseerne at de ikke skal stene kvinnen, vil de rapportere det til folket: «Denne mannen Jesus er ingen sann profet da han ikke overholder Moseloven!» Loven sier at en kvinne og en mann grepet i ekteskapsbrudd skal stenes. For oss i vår tid er det hardt og umenneskelig. Men den gangen skulle trusselen om dødsstraff beskytte ekteskapets hellighet.

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden C» →

Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig.

Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.

Med en gripende lignelse vil Kristus få lytternes hjerter til å tennes av kjærlighetens ild gjennom møtet med en kjærlighet som sprenger menneskelige grenser og rammer. I sin uendelige godhet lar faren sønnen gå med sin del av formuen. Ingen formanende ord, ingen advarsler. Sønnen får gå den veien han tror er god for seg. Forblindet av begjær og mammon ødsler han sin andel så alt for fort.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden C» →

Gud i sin treenige visdom beslutter på et av Gud valgt tidspunkt at tiden er kommet for en kreativ fornyelse av skaperverket. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet.

Sønnen stiller seg til disposisjon ved å la seg inkarnere inn i menneskeheten. Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin hellige Treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt av den opprinnelige syndens konsekvens. For at Sønnen skal kunne dele med oss hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synd. I Gud kan der ikke finnes synd.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

Ulykker og katastrofer er en vanlig del av nyhetene vi får servert gjennom mediene. Nå er det selvfølgelig krigen i Ukraina vi møter hele tiden. Det er vondt og hjerteskjærende å se alle de forferdelige bildene og videoene.

Det kan være naturlig for oss å spørre hvordan vi ville håndtere en slik situasjon her hos oss. Men kanskje vi også blir berørt av tanken: «Godt at det ikke er her hos oss».

Dersom noe alvorlig skjer oss, som en ulykke eller vi rammes av en alvorlig sykdom, kan vi være raske til å spørre: «Hvorfor skjedde det meg, hvorfor akkurat meg?» Vi kan også finne på å spørre: «Hva har jeg gjort galt at det skjer meg?»

Ved å spørre slik befinner vi oss med ett i de samme tankebaner som var fremherskende på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde kunne finne på å si: «Det er Guds straff! De forulykkede eller syke var syndere, hvis skyld hadde blitt så stor, at Gud slo til og satte en stopper for det» når de hørte om slike ting.

Les mer «Preken: 3. Søndag i fastetiden C» →

Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal se ut. Stadig vekk blir vi utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange sliter for å oppnå en angivelig skjønnhet. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren når den ikke passer til idealene. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de sprøyter stoffer under huden, gjerne i ansiktet. Eller de tatoverer seg eller bruker piercing. Alt tegn på manglende selvaksept og selvrespekt. Der er ingen grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid også utover det nevnte. Ingenting av dette har noe med identitet å gjøre

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Oppe i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut det han i virkeligheten er.

Legemet blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn den disiplene hadde oppfattet så langt. De får se det sanne legemet, den sanne skjønnheten til Kristi legeme. En skjønnhet som ikke er det ytre, men som er hans sannhet i det indre. En skjønnhet som er vakrere enn all overfladisk skue. Det er Guds skjønnhet de får se.

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden C» →

Vår herre Jesus Kristus er blitt døpt av Johannes. I dåpen ble han fylt av Den Hellige Ånd og han ledes nå av Ånden. Det første Ånden gjør, er å drive ham ut i ødemarken. Herren som er i enhet med Faderens vilje i Den Hellige Ånd, går villig med. Før han kan begynne sitt oppdrag som han ble sendt av Faderen for å oppfylle, må han prøves, må han forberedes. Det helt sentrale er å få rettet opp Adams ulydighet i urtiden og djevelen får derfor lov til å prøve ham.

Men det er ikke bare Adams ulydighet Herren skal rette opp. Også Israels ulydighet og tvil mot Gud, trenger å rettes opp. Det var nettopp i ødemarken at deres kjærlighet til Gud ble satt på prøve og mange ganger sviktet folket. Tilliten til Guds erklærte frelsesvilje ved å føre folket til det lovede land, ble ofte satt på prøve.

Nå skal Guds Sønn vise den riktige tilliten og holdningen til Guds kjærlighet. Oppholdet varer 40 dager som speiler Israels 40 år i ørkenen. Han spiste ikke og var følgelig meget sulten etter denne lange tiden. Djevelen satset på at Herrens motstandskraft ville være sterkt redusert. Det er det beste øyeblikket for å presentere dype menneskelige fristelser for Herren. Ville han være i stand til å motstå dem? Eller ville han falle lik Adam eller Israel?

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden C» →

Vi trer inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut for dagen skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg i grunnen om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Det skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →