Preken: Herrens åpenbaring

Evangeliet julenatt var en Guds åpenbaring begrenset til de få rundt Betlehem. Men åpenbaringen var ikke ment å gjelde bare for Israel, men den skal være for hele verden.

Det er det vi feirer i dag: at Guds åpenbaring i verden er beregnet for alle, spesielt også til hedningefolkene som ikke hadde fått noe forvarsel slik som jødene hadde fått det gjennom sine skrifter. Likevel er hedninger nå blant de første som kommer for å hylle Herren.

Evangeliet forteller oss om de hedenske stjernetydernes ankomst. De hadde sett frelsens stjerne og fulgt den. Gud hadde snakket til dem gjennom et ukjent himmellegeme midt blant deres vante stjernebilder. Dette Guds ord hadde vekket dem opp, fått dem til å lytte og å gi seg på vei. Men Israel som var vant til Guds ord var blitt døv for slike åpenbaringsord: folket vil ikke la seg forstyrre i sin vante gang av egne dynastier.

Det naive spørsmålet fra disse fremmede «Hvor er den jødenes konge som nettopp er født?» får hoffet i Jerusalem til å bli urolig, ja, til å bli forskrekket. Konsekvensen er at Herodes klekker ut en skjult drapsplan; men ved stjernens ledelse når stjernetyderne målet og hyller den nyfødte og gir ham sine kostbare gaver, før de slipper unna ledet av Guds forsyn.

Hendelsen er et tegn: det viser til hedningefolkenes utvelgelse; mer enn en gang kommer Jesus til å finne større tro hos dem enn i Israel.

I den første lesningen oppfordrer Jesaja Jerusalem til å være lys, spesielt nå da byen ikke vil erkjenne sin frelser, «for nå kommer ditt lys». Jerusalem har ikke noe lys ved seg selv, selv om byen kanskje tror det. Hun vil se folk og konger komme med sine skatter, men ikke til byen, men til hennes lys.

Og bare i dette lyset kan byen samles igjen, vil alle som er langt borte komme hjem igjen. Men ikke mer i avgrensing til folkene, som bringer henne «havets rikdommer» fra de fjerneste folk, men bare sammen med dem. Det som skal samles i Jerusalem vil være et nytt folk, «Guds Israel», og over det skal Jerusalem stråle og føle at «hjertet skjelver og vider seg ut».

Dersom alle kommer «fra Saba», så er det ment noe annet enn dronningen som oppsøkte Salomos visdom, det er virkelig et utvalgt Guds folk som er satt sammen av alle verdens folk. Stjernetyderne er de første som er kommet, som har fulgt lyset og som hyller barnet.

I grunnen skulle Israel ant noe av det mysterium som ble åpenbart Paulus i den andre lesningen: at det gamle Israel skulle åpne seg til alle folkeslagene, at disse «gjennom Kristus Jesus … har del i løftet» og sammen med Israel «har del i arven».

Men til tross for Guds løfte til Abraham, at alle folk skal velsignes i ham, forstod ikke Israel dette tegnet, vegret det seg til og med mot «den jødenes konge som nettopp er født». Først «ved Ånden» er det «blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter» at det gamle løftet til Abraham og at den enda eldre Noapakten med hele skaperverket er blitt oppfylt i dette nyfødte barnet.

Det er kirken, det nye fellesskapet som Kristus innstiftet, som er i stand til å se hvilken stjerne det er som er blitt synlig og hvilken epifani som stråler ut over hele verden.

Kirken bærer dette lyset til alle folkeslag gjennom tiden. Som kristne blir vi berørt av Kristi lys i dåpen og det lever i oss. Det kristne kall er å være lys i verdens mørke gjennom Kristi nåde.