Vi lever i en tid som er mer preget av det å ha penger enn noen gang tidligere.

Selvfølgelig trenger vi penger for å leve i vårt moderne og kompliserte samfunn. Men pengene får ikke bli livets innhold. Vi kan ikke bruke alle våre evner og ferdigheter bare for å tjene penger. Dessuten ligger ikke menneskets egentlige lykke eller for den saks skyld meningen med livet i dét å ha penger. Reklamen for lotterier påstår riktignok at lykken består i å vinne noen millioner. Men blir vi mer mennesker hvis vi har mer?

Les mer «Preken: 25. søndag i kirkeåret» →

Kristus har helt klare krav til dem som vil følge ham: ”gi avkall på alt du eier”. Og det å ”eie” betyr i denne sammenhengen også forholdet til andre mennesker – Herren lister opp den egne familien og de nærmeste slektningene. Han tillater seg å bruke det harde ordet ”hater” som får sin betydning dersom et medmenneske forstyrrer disiplenes umiddelbare nærhet til Herren eller stiller spørsmål ved den.

Som Faderens utsendte på jorden, forlanger Kristus den samme udelte kjærligheten til Gud som den gamle pakten krevde: ”av hele ditt hjerte, av hele ditt sinn”. Intet får tre i konkurranse med Gud eller Jesus Kristus, som gjør Faderen synlig for oss.

Les mer «Preken: 23. søndag i kirkeåret, avskjed St. Olav» →

Idag for 139 år siden, den 3. september 1874, kom en sliten gruppe med polfarere til Vardø etter å ha vært underveis i 812 dager. De var den Østerriksk-Ungarske polarekspedisjon. De hadde reist fra Tromsø med skuten ”Admiral Tegetthoff” den 13. juli 1872. Hele reisens lengde tilsvarer det man i vår tid ville bruke på en reise til og fra planeten Mars. Ekspedisjonens reisetid og flere andres i årene som følger, viser at en gruppe mennesker er i stand til å leve og arbeide sammen over en lengre tid. Ekspedisjonen mistet kun en mann på veien som følge av sykdom.

Den 30. august 1873 så de plutselig land, det øyriket som først ble kalt ”Kaiser Franz Joseph-Land” til ære for datidens østerriksk-ungarske keiser. Noen av øyene ble gitt navn etter datidens steder og personligheter og har beholdt dem til i dag. De utforsket området ved hjelp av hundesleder og tilbakela mer enn 800 kilometer på tre slike ekspedisjoner.

Nå var ikke oppdagelsen av land formålet med reisen, men å finne en Nordøst passasje som skulle gjøre det mulig å seile fra Europa til Stillehavet via Bering stredet. Da skipet ble sittende fast i isen og matreservene gikk mot slutten, bestemte de seg for å forlate stedet og seile sørover mot Novaja Semlja i lettbåtene. Ved hjelp av russiske fiskere kom de til Vardø. Derfra seilte de til Hamburg med ”Finnmark” og tok så toget til Wien. Hele veien langs Norskekysten og gjennom Europa, ble de mottatt og feiret som helter og den 25. september 1874 ankom de Wien. Her skal hundretusenvis ha vært tilstede og møtt polfarerne, datidens marsfarere …

Ekspedisjonen viser til en side ved mennesket som nok alltid har vært der: nysgjerrighet og forskertrang. Mennesket har vært på vandring til nye steder for titusenvis av år siden, om ikke allerede tidligere. Men polområdene forble lite besøkte områder inntil skip og utstyr ble såpass bra at man kunne begynne å utforske disse områdene.

I troen forstår vi mennesket som skapt i Guds bilde. Det er noe ved mennesket som vitner om opprinnelsen i Gud. Menneskets egenskaper kan sees i lys av dette. Dets kreativitet og higen etter å utforske nye og ukjente områder kan tolkes som dimensjoner av disse egenskapene.

Tro og viten er noe som går hånd i hånd gjennom historien. Først i nyere tid lanseres tro og viten som en motsetning, men det er en gal måte å tenke på. Mange vitenskapsmenn og –kvinner var troende.

Et godt eksempel er jesuittpateren Maximilian Hell som kom fra Wien til Vardø i 1768 til 69 for å studere Venus passasje foran solskiven den 3. juni 1769. Til tross for at katolske prester ikke var velkomne i Norge på den tiden, ble det gjort et unntak av kongen i vitenskapens navn. Vardø ble den gangen viden kjent. Pateren fikk til og med innrede et kapell i festningen mens han levde der med sitt følge. Pateren etablerte dessuten gode økumeniske kontakter på sin reise.

Troens innhold og det vi vet, er ikke noe som motsetter hverandre, men noe som utfyller hverandre. Herren har sagt om seg selv at han er ”Veien, sannheten og livet”. Å forske, å studere, å erkjenne, står ikke i motsetning til Kristi hele og fulle virkelighet. Nei, tvert imot kan vitenskapen åpne den forskende for undring og beundring. Er den forskende troende, vil ofte forskningen forsterke og fordype troen. Troen på en Gud som har skapt alt, forminsker ikke Gud gjennom vår økende erkjennelse, men gjør Gud større og egentlig mer ubegripelig.

I dag er vi samlet for å hedre disse modige menn som la ut mot det ukjente. Jeg er sikker på at mange av dem om ikke alle, var også troende mennesker, som stolte på Guds forsyn. Derfor vil vi rette en takk til Gud for det ekspedisjonen oppnådde og be om velsignelse for alle som søker å trenge dypere inn i sannheten.

La oss forestille oss hvordan det må ha vært for pilegrimmene i middelalderen å ha nådd frem til den praktfulle katedralen i Nidaros, det nåværende Trondhjem.

De var sikkert slitne etter mange ukers eller måneders reise. Da de for første gang endelig fikk se katedralen reise seg høyt over de mange små og større trehusene i byen ved elven Nids utløp, må det ha vært en stund av en enorm lykke og glede. Kanskje ønsket de å be om helbred ved helgenkongens grav, eller de gjorde bot for ugjerninger, eller hadde andre motiver. Uansett motivasjon må synet av katedralen for menneskene for syv – åtte århundrer siden tatt pusten fra dem. Store byggverk var en sjeldenhet i Norge den gang. Katedralen som var bygget på det høyeste stedet på halvøyen som elven flyter rundt, må ha virket usannsynlig ruvende i forhold til resten av bebyggelsen. Dens tårn må ha vært som et spir som rørte ved himmelen.

Les mer «Preken: Olsok 2013» →

Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Han ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige ”mynten”, enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be ”riktig”, er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Les mer «Preken: 17. søndag i kirkeåret» →

Innholdet i den første lesningen og i evangeliet handler om gjestfrihet. I begge tilfeller kommer det en gjest; begge gangene dreier det seg om spørsmålet om hvordan man behandler en gjest og hva denne gjestfriheten betyr.

I lesningen kommer Gud til Abraham i form av tre menn. Abraham løper imot dem og ber dem om å være hans gjester. Raskt og ivrig gjør han alt for at dette møtet skal bli til en fest. Uten å vite det er det Gud han betjener. Det viser seg først helt mot slutten av dette møtet.

Les mer «Preken: 16. søndag i kirkeåret» →

I troen er ikke alt like lett for oss mennesker. Vi ønsker selvfølgelig å gjøre vårt beste, vi vil gjerne gjøre det Gud vil av oss. Men det er fort gjort å føle at vi ikke lykkes, at vi ikke strekker til. Det kan være lett å få følelsen av at vi vil så gjerne, men så blir det på en måte ikke meget av det.

Noe som kan være vanskelig for oss å forstå helt og fullt, er at Gud ønsker å forholde seg til oss i vårt hjerte. Han søker oss i vårt innerste vesen, der Han trer inn i form av nåde, i form av Den hellige Ånds nærvær, Sønnens komme i sakramentene. Av en eller annen grunn synes vi det er vanskelig å leve med og i forhold til.

Les mer «Preken: 15. søndag i kirkeåret» →

Herren har begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at ”Guds rike står for døren!”

Noen håndskrifter har tallet 70 i stedet for 72. Det ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden. På den annen side finnes det en jødisk legende om at den greske oversettelsen av Bibelen ble utført på 72 dager av 72 lærde. Det for at teksten skulle kunne nå alle folk.

Les mer «Preken: 14. søndag i kirkeåret» →

Med dagens evangelium begynner en viktig del av Lukas evangelium. Den fremstiller Herrens lange vei til Jerusalem. Den er beskrevet som en reise som strekker seg over mange kapitler. Vi kommer til å følge Jesus på denne reisen til og med den 31. Søndagen i kirkeåret, dvs. de neste 18 søndagene.

Den første setningen i dagens evangelium viser hvor gjennomtenkt Lukas formulerer tingene: “Da det led mot den tid da Jesus skulle tas bort fra denne verden, styrte han uten å nøle sine skritt mot Jerusalem”. Med tiden mener Lukas det sammenhengende hendelsesforløpet av Herrens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Herren ser sin ende i Jerusalem i møte, en ende som går gjennom pasjonens dype mørke for å ende i oppstandelsens lys og herlighet.

Les mer «Preken: 13. søndag i kirkeåret» →