La oss forestille oss hvordan det må ha vært for pilegrimmene i middelalderen å ha nådd frem til den praktfulle katedralen i Nidaros, det nåværende Trondhjem.
De var sikkert slitne etter mange ukers eller måneders reise. Da de for første gang endelig fikk se katedralen reise seg høyt over de mange små og større trehusene i byen ved elven Nids utløp, må det ha vært en stund av en enorm lykke og glede. Kanskje ønsket de å be om helbred ved helgenkongens grav, eller de gjorde bot for ugjerninger, eller hadde andre motiver. Uansett motivasjon må synet av katedralen for menneskene for syv – åtte århundrer siden tatt pusten fra dem. Store byggverk var en sjeldenhet i Norge den gang. Katedralen som var bygget på det høyeste stedet på halvøyen som elven flyter rundt, må ha virket usannsynlig ruvende i forhold til resten av bebyggelsen. Dens tårn må ha vært som et spir som rørte ved himmelen.
Å skride inn i katedralen var som å komme i himmelens forværelse. De mange figurene i vestfronten vitnet om de hellige som allerede lever i Guds nærvær i Hans himmel. På innsiden, når øynene hadde vendt seg til det mørkere rommet, må høyden og lengden på rommet ha gjort dem andektige. Dette er i sannhet Herrens hus.
Langt der fremme i koret lå den hellige kong Olav i et vakkert skrin av sølv. Med en enorm forventning og bevegelse må pilegrimene ha gått fremover mot koret.
Koret er formet åttekantet, et oktogon. Ingen tilfeldighet. For i Kristi gravkirke i Jerusalem er det også et oktogon rundt det stedet Herren lå begravet. Jerusalem, stedet hvor Kristus stod opp fra de døde er jordens midtpunkt. Dette visste Nidarosdomens byggherrer meget godt da de planla kirken. Koret i oktogons form skulle være helgenkongens grav. For oss bærer oktogonets faktum et vitnesbyrd om hvor stor helgen Olav ble ansett for å være.
Oktogonet er laget slik, at der er en gang rundt den hvor pilegrimene kunne gå og kunne se helgenens skrin fra alle sidene. Oktogonet og gangen rundt er utsmykket på en slik måte at de danner en enhet med selve skrinet som var plassert på Herrens alter. Alteret var plassert i sentrum av oktogonet. Her ble Herrens offer gjort nærværende i eukaristiens mysterium.
På sin vei gjennom gangen rundt oktogonet var det som om pilegrimene nærmest dykket inn i helgenens grav. Helgenens grav var i middelalderens tenkning et møte med det himmelske Jerusalem, som om den var en port inn dit.
Men ikke bare inne i sentrum av katedralen, skulle himmel og jord møtes. Idealet og kallet var at hele byen rundt katedralen, rundt helgenens grav med sitt liv og virke, skulle gjenspeile det himmelske Jerusalem. Byen med helgenen i sentrum skal være en slags jordisk forform på det himmelske Jerusalem vi er på vei mot. Her skulle de kristne idealene være tydelige og synlige.
Det er helt klart at dette har vært kjente tanker i middelalderens Nidaros, noe som understreker at vi en gang virkelig var en del av den universelle kirke, Den katolske kirke. Tenkningen, tegnene og symbolene vi finner i katedralen og byen, var velkjent over datidens Europa. Hellig Olav stod klart som Norges midtpunkt i den universelle kirkes enhet.
Dessverre er denne enheten siden den gangen brutt . Det Norge den hellige Olav gav sitt liv for, svinner langsomt men sikkert bort. Han ville innføre kristenretten og gjøre Norge til Kristi land med seg selv, kongen, som Kristi tjener for sitt land og folk.
I vår tid er de krefter som kjempet mot denne retten på vei tilbake. Det er ikke lenger Kristus som er kilden for rett og galt, men andre, troløse tanker. Mer enn noen gang på lenge trenger vårt land Kristus. Som katolikker er det vårt kall å bære vitnesbyrd om Ham. Et vitnesbyrd som kanskje en dag kan føre til en lignende skjebne som ble vår helgenkonge til del, en skjebne vi i så fall deler med Kristus som har bedt oss om å gi avkall på vårt eget og ta opp vårt kors og følge ham.
P. Arne Marcos Blogg 