Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.
Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.
Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Han ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige ”mynten”, enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be ”riktig”, er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.
Han lærer dem å be ”Fader Vår”. Dersom vi betrakter denne bønnen nøye, kan vi se at den kan virke litt underlig. Det dreier seg om en bønn hvor vi ber om noe. Men den begynner ikke med det som vi kunne være fristet til å stille først: bønnen om brød, om tilgivelse fra syndene om å bli bevarte for fristelser. Disse er lagt til den andre delen av bønnen. Det første er bønner om at Guds navn skal ”lyse blant oss”, altså helliges og at Guds rike må opprettes eller komme. Dette er i grunnen Guds egne anliggender.
Med det oppfordrer Herren oss til først å gjøre Guds anliggender til våre egne. Deretter kan vi legge frem våre menneskelige behov. Ber vi slik, forteller vi Gud at vi står til Hans disposisjon og at vi plasserer våre egne ønsker i annen rekke. Dermed anerkjenner vi Gud som vår Herre, som den som får disponere over oss.
”Fader Vår” fører oss til en omvendelse: vi ser bort fra oss selv, fra våre ”krav” overfor Gud og ser heller på Guds vilje. Slik kan vi bryte gjennom vår selvopptatthet og gjøre Gud til det egentlige sentrum av vårt liv.
Denne holdningen gir bønnen dens egentlige fundament. At mennesker i nød påkaller hjelp fra høyere makter er en allmenn religiøs måte å forholde seg på. Men kristen bønn har en dypere mening: å bygge vårt liv på dets egentlige fundament. Og det er forholdet til Gud som vi får kalle ”vår Far”.
Vi vet at Han elsker oss med en grenseløs kjærlighet og at Han vil oss bare godt. Men Han krever også noe av oss. Vi skal gjøre Hans vilje slik at verden blir helet og Hans kjærlighet nå ut til alle mennesker. Derfor er det et uttrykk for en ekte tro at et menneske henvender seg til Gud med ordene ”Skje din vilje” og med det overlater omsorgen for ens eget liv og de menneskelige behovene i tillitt til Faderen.
I den første lesningen møter vi Abraham i en spesiell bønnesituasjon hvor han ”forhandler” med Gud ved å be for menneskene i Sodoma og Gomorra. Abraham ser helt bort fra seg selv og har bare tanke for menneskene i de to byene. Samtidig viser Abraham en utholdenhet i sin bønn ved ikke å gi opp, men tillater seg å forsterke bønnen ved å redusere antall rettferdige han håper finnes i de to byene.
Dersom vi lykkes å se mer bort fra oss selv i vår bønn og åpner oss for Guds vilje og søker å forstå den, dersom vi på en ærlig måte klarer å gi Gud forrangen, kan det godt være at vi opplever at bønnene blir hørt på en ny og annen måte og at det kanskje skjer det vi ber om. Klarer vi å be slik, betyr det at Den hellige Ånd virker i oss. Herren har lovet at vi skal bli støttet av Den hellige Ånd som har tatt bolig i oss allerede i dåpen. Å be om hans virke i oss, er noe av det viktigste vi kan be om.
P. Arne Marcos Blogg 