Idag for 139 år siden, den 3. september 1874, kom en sliten gruppe med polfarere til Vardø etter å ha vært underveis i 812 dager. De var den Østerriksk-Ungarske polarekspedisjon. De hadde reist fra Tromsø med skuten ”Admiral Tegetthoff” den 13. juli 1872. Hele reisens lengde tilsvarer det man i vår tid ville bruke på en reise til og fra planeten Mars. Ekspedisjonens reisetid og flere andres i årene som følger, viser at en gruppe mennesker er i stand til å leve og arbeide sammen over en lengre tid. Ekspedisjonen mistet kun en mann på veien som følge av sykdom.
Den 30. august 1873 så de plutselig land, det øyriket som først ble kalt ”Kaiser Franz Joseph-Land” til ære for datidens østerriksk-ungarske keiser. Noen av øyene ble gitt navn etter datidens steder og personligheter og har beholdt dem til i dag. De utforsket området ved hjelp av hundesleder og tilbakela mer enn 800 kilometer på tre slike ekspedisjoner.
Nå var ikke oppdagelsen av land formålet med reisen, men å finne en Nordøst passasje som skulle gjøre det mulig å seile fra Europa til Stillehavet via Bering stredet. Da skipet ble sittende fast i isen og matreservene gikk mot slutten, bestemte de seg for å forlate stedet og seile sørover mot Novaja Semlja i lettbåtene. Ved hjelp av russiske fiskere kom de til Vardø. Derfra seilte de til Hamburg med ”Finnmark” og tok så toget til Wien. Hele veien langs Norskekysten og gjennom Europa, ble de mottatt og feiret som helter og den 25. september 1874 ankom de Wien. Her skal hundretusenvis ha vært tilstede og møtt polfarerne, datidens marsfarere …
Ekspedisjonen viser til en side ved mennesket som nok alltid har vært der: nysgjerrighet og forskertrang. Mennesket har vært på vandring til nye steder for titusenvis av år siden, om ikke allerede tidligere. Men polområdene forble lite besøkte områder inntil skip og utstyr ble såpass bra at man kunne begynne å utforske disse områdene.
I troen forstår vi mennesket som skapt i Guds bilde. Det er noe ved mennesket som vitner om opprinnelsen i Gud. Menneskets egenskaper kan sees i lys av dette. Dets kreativitet og higen etter å utforske nye og ukjente områder kan tolkes som dimensjoner av disse egenskapene.
Tro og viten er noe som går hånd i hånd gjennom historien. Først i nyere tid lanseres tro og viten som en motsetning, men det er en gal måte å tenke på. Mange vitenskapsmenn og –kvinner var troende.
Et godt eksempel er jesuittpateren Maximilian Hell som kom fra Wien til Vardø i 1768 til 69 for å studere Venus passasje foran solskiven den 3. juni 1769. Til tross for at katolske prester ikke var velkomne i Norge på den tiden, ble det gjort et unntak av kongen i vitenskapens navn. Vardø ble den gangen viden kjent. Pateren fikk til og med innrede et kapell i festningen mens han levde der med sitt følge. Pateren etablerte dessuten gode økumeniske kontakter på sin reise.
Troens innhold og det vi vet, er ikke noe som motsetter hverandre, men noe som utfyller hverandre. Herren har sagt om seg selv at han er ”Veien, sannheten og livet”. Å forske, å studere, å erkjenne, står ikke i motsetning til Kristi hele og fulle virkelighet. Nei, tvert imot kan vitenskapen åpne den forskende for undring og beundring. Er den forskende troende, vil ofte forskningen forsterke og fordype troen. Troen på en Gud som har skapt alt, forminsker ikke Gud gjennom vår økende erkjennelse, men gjør Gud større og egentlig mer ubegripelig.
I dag er vi samlet for å hedre disse modige menn som la ut mot det ukjente. Jeg er sikker på at mange av dem om ikke alle, var også troende mennesker, som stolte på Guds forsyn. Derfor vil vi rette en takk til Gud for det ekspedisjonen oppnådde og be om velsignelse for alle som søker å trenge dypere inn i sannheten.
P. Arne Marcos Blogg 