Kristus har helt klare krav til dem som vil følge ham: ”gi avkall på alt du eier”. Og det å ”eie” betyr i denne sammenhengen også forholdet til andre mennesker – Herren lister opp den egne familien og de nærmeste slektningene. Han tillater seg å bruke det harde ordet ”hater” som får sin betydning dersom et medmenneske forstyrrer disiplenes umiddelbare nærhet til Herren eller stiller spørsmål ved den.
Som Faderens utsendte på jorden, forlanger Kristus den samme udelte kjærligheten til Gud som den gamle pakten krevde: ”av hele ditt hjerte, av hele ditt sinn”. Intet får tre i konkurranse med Gud eller Jesus Kristus, som gjør Faderen synlig for oss.
Den som har gitt avkall på alt for Guds viljes skyld, er hinsides enhver beregning. Mennesket må regne og overveie så lenge det søker et kompromiss. Men gjør det det, kan ikke bygget fullbyrdes, kan ikke en krig vinnes.
Herren retter dette krasse kravet til en stor skare mennesker som fulgte ham, i det minste ytre sett. Men hvem i denne skaren er beredt til å ta opp sitt kors? På den tiden hadde romerne allerede korsfestet tusenvis av jøder, så enhver forstod hva som var ment med korset.
Kristus gav avkall på alt: sine slektninger, sin mor: han hadde ikke en gang noe for å hvile sitt hode. Han ringeaktet sitt liv og bar selv sitt kors. Først når man har gitt avkall på alt vil man ha frihet til å ta imot det man får som Guds utsending.
Men Gud vet at det ikke uten videre er gitt oss mennesker å klare å leve radikaliteten Herren forkynner. Derfor er den en gave som må gis i form av visdom fra oven, slik den første lesningen forteller det. Den som bare tenker verdslig må bekymre seg om meget og denne sorgen hindrer sikten til den himmelske bekymringsløsheten.
Dersom man må regne, klarer man ikke å erkjenne Guds planer som bygger på hengivelse og ikke på beregning. Bare visdommen kan redde en fra en slik bekymring som hindrer blikket.
Så det er sterke tekster å lese i dag i forbindelse med at jeg slutter som sogneprest i St. Olav. Jeg har kun vært her i fire år hvorav jeg også var generalvikar de første 16 månedene. Jeg hadde håpet jeg i det minste skulle ha fått vært her dette tiåret av mitt liv. Etter Kirkens tanke utnevnes en sogneprest livet ut, men kan selvfølgelig flyttes en eller flere ganger dersom det er grunner for det. Personlig har jeg ikke noe ønske om å flytte nå og det gir dagens tekster en spesiell klang for meg.
Når jeg tenker tilbake på denne korte tiden jeg har fått være hos dere, er det først og fremst takknemlighet som fyller meg. Både overfor menighetens ansatte, som tar sine ansvar på en bevisst og god måte, men også menighetsrådet og de mange, mange frivillige som gjør en uvurderlig innsats for menigheten. Slikt sett er det lett å være sogneprest i St. Olav. Presten har rom for å være sjelesørger, for samtaler, for undervisning. En viktig tjeneste er å være til stede.
En spesiell utfordring er at St. Olav er virkelig blitt en storby menighet med mer enn 11.000 medlemmer. På det meste har vi vært over 13.000 før St. Johannes ble opprettet i Groruddalen. Det betyr at menighetens liv blir forandret på mange måter. Nærheten som før var mulig mellom prest og sognebarn, er ikke der lenger. Uten tvil bør nok Oslo i årene som kommer deles opp i flere menigheter.
Sammen med menighetsrådet har jeg forsøkt å ta høyde for at vi er blitt langt flere ved å etablere utvalg som er tenkt å være en hjelp for oversikten og for et godt samarbeid mellom ansatte og råd. Dessverre er dette arbeidet ikke avsluttet på det nåværende tidspunkt. Menighetens store størrelse bør dessuten gjenspeiles i et større menighetsråd.
Det er selvfølgelig mange tanker som fyller meg ved en slik anledning, men jeg tror ikke de mange ord er nødvendig. Det som er nødvendig, er at vi alltid forblir forbundne i bønn og at vi alle søker så radikalt som mulig å lytte til Herrens Ord og søke Guds vilje og ber om hengivelsens gave.
P. Arne Marcos Blogg 