Kvinnelige katolske prester?

Nylig ble en norsk katolsk kvinne «ordinert» til prest i Trondheim. Det har avfødt forskjellige reaksjoner i medier og sikkert også andre steder. Jeg vil forsøke å belyse problemstillingen ut fra et teologisk ståsted.

En ting man må være klar over er at en slik ordinasjon ikke har noen virkning i personen. Kun menn kan ordineres til prester og kun da skjer vesenforandringen i personen ved Den hellige Ånds virke som gjør det mulig at f.eks. brød og vin forvandles til Kristi Legeme og Blod i messen, igjen ved Den hellige Ånds virke. Dette vil ikke skje i dette tilfellet. Det samme gjelder for de andre sakramentene. Derfor blir denne kvinnens «prestetjeneste» bare en simulering og ekskommunikasjonen hun selv her valgt ved å la seg ordinere er korrekt stadfestet.

Det kan godt være at en kvinne vil føle å ha et subjektiv kall til å være prest, men da det ikke er objektivt mulig, finnes ikke kallet fra Guds side. Alle kall i Kirken har en subjektiv og en objektiv side. Er noe ikke mulig i Kirken, står heller ikke Gud bak det. Dette er en konsekvens av nøkkelmakten som Peter og hans etterfølgere bærer i Kirken.

Det første og fremste argumentet for at kvinner ikke kan bli prester i Den katolske Kirken, er rett og slett det faktum at Jesus Kristus bare valgte menn til den apostoliske tjeneste. Det finnes ingen mulighet til å argumentere bort dette eller relativere dette gjennom sosiologiske, historiske eller argumenter basert på andre fag. Kirken har aldri sett seg i stand til å overprøve Herrens avgjørelser og vike fra dem og hun skal heller ikke gjøre det. Kirken må forbli trofast til Herren.

Men jeg vil tenke dypere teologisk over dette selv om argumentet om Kristi handlinger er tilstrekkelig for at det ikke kan finnes noen ordinasjon av kvinner til prest i Den katolske Kirke. Det snakkes riktignok om diakonisser og det sies at disse skal ha eksistert i antikken. Det kan det godt ha vært, men så vidt meg bekjent er det aldri funnet noe belegg for at det fantes en ordinasjon av denne tjenesten. Det antas at den var forbundet med datidens dåpspraksis hvor man ble døpt ved neddykking i et basseng. Det var bare biskopen som døpte og når han kom på besøk til et sted var det mange som ble døpt mens han var der. Diakonissene skal ha hjulpet kvinner i forbindelse med deres dåp. Men om dette må det nok forskes mer og jeg skriver derfor ikke noe mer om dette i denne omgang.

Det er en helt sentral teologisk tanke at Gud har skapt menneske i sitt bilde ved å skape det til mann og kvinne. Begge er helt og fullt menneske og samtidig er mann og kvinne forskjellig. Komplementariteten er helt essensielt for mennesket. Denne kjønnsforskjellen/polariteten er hjemlet i Guds egen personforskjell. Relasjonen Fader – Sønn kan man driste seg til å forstå som en maskulin – feminin relasjon om man holder fast ved dogmet om analogia entis (all forskjell mellom Gud og vår virkelighet er større enn enhver likhet). I trosbekjennelsen bekjenner vi jo at Sønnen er født, ikke skapt. Å fødes er kun mulig gjennom en feminin egenskap uten at det har noen identitet med den menneskelige virkeligheten. Men mann og kvinne forskjellen i mennesket er grunnlagt i Guds innertrinitariske realitet.

I frelsesverket er relasjonen Kristus – Kirken det nye maskuline – feminine urbildet for de kristne, tenkt ved fortsatt trofasthet mot analogia entis dogmet. Kirken er Kristi brud og er eminent feminin. Kirken er et moderlig rom hvor de troende er frukten av relasjonen mellom Kristus og Kirken og hvor de møter Kristus i sakramentene.

Da presten representerer Kristus på en spesiell måte i sakramentet, må han være mann. Kirken som Kristi brud kan derfor gi sin kvinnelige frukt i sakramentene gjennom den ordinerte mann og bare gjennom ham.

At kvinner ikke kan bli prester har intet med noen nedvurdering av kvinnen å gjøre. Egentlig er det omvendt. Den som tror at det å være prest har noe med makt eller posisjon å gjøre, vet ikke hva det vil si i frelsesverket å være prest. At der finnes prester som tror de er noe fordi de er prester peker på en menneskelig svakhet og en dyp misforståelse av kallet. Om man forstår det frelsesmessige ansvaret man har som prest, er det opplagt at man kun kan være prest om man er kallet av Gud til det. Ingen annen begrunnelse kan legitimere det prestelige livet. Dessverre er det nok skjedd at personer er blitt prester uten å ha hatt et reelt kall. Det påligger alltid dem som skal utdanne prester et stort ansvar å tørre og vurdere personene riktig. Men selvfølgelig er det også et spørsmål om bønn for å forhindre at de som ikke er kallet av Gud blir prester.

Kvinnen kan egentlig prise seg lykkelig og være dypt takknemlig for at de ikke kan bli prester. Men når det er sagt, er jeg helt enig med dem som mener at Kirken burde ha langt flere kvinner i sentrale stillinger i Kirken hvor presteordinasjonen ikke er nødvendig. Det ville Kirken bare ha godt av og det kunne gjøre det mer tydelig at Kirken virkelig er Kristi brud og kvinnelig. De mange menn må ikke dekke over at Kirken er kvinnelig.