For enkelte kan vår tid vise seg å være brutal. Jeg tenker på hvordan en politiker, eller en sportsmann eller en pop- eller filmstjerne kan bli feiret og rost opp i skyene, for så å falle og forsvinne i glemselen. Uten berømmelse hadde vedkommende kanskje kunnet leve mer beskjedent og mer lykkelig. Antatte vennskap kan ofte ende når ikke vennskapet synes å lønne seg lenger.
Bare de sanne vennene blir. Derfor sa nå avdøde biskop Reinhard Lettmann i Münster en gang: ”Bekjennelsen begynner når bifallet opphører.”
I dag hørte vi i evangeliet Kristus si: ”Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene”. Kristus gjør det helt klart for disiplene at det ikke er lett å være hans disippel. Det blir sikkert mange gode dager, men det kan også komme tider hvor det blir hardt å etterfølge ham. Bifallet vil stilne og bekjennelsen kreves. De må være forberedt på vanskelige tider, men behøver ikke å være redde.
”Frykt ikke, for dere er i Guds hånd”, sier Jesus. ”Han sørger for alt: for plantene, dyrene og mennesket. Han som til og med sørger for de verdiløse spurvene, desto mer sørger han for dere. Og selv hvis en av dere blir drept, blir han i Guds hånd. Han vil stå ved Guds side i det evige livet, mens de som forfulgte ham vil styrtes i fordervelsen”.
Apostlene opplevde forfølgelse og gav sitt liv som martyrer for troen. De bekjente seg til Kristus og avla vitnesbyrd om ham.
Vi som hører evangeliet i dag bør spørre oss: hvordan følger jeg Herrens ord? Bekjenner jeg meg til Kristus foran menneskene, det være seg ved ord eller gjerning? Selvfølgelig er vår tid anderledes enn apostlenes, likevel møter man ikke nødvendigvis bifall hvis man bekjenner seg som kristen. Tar man vår tro alvorlig og lever etter den, kan man falle utenfor det ”man” gjør. Det er meget av holdninger og livsformer i vår samtid som bryter med våre etiske verdier og vår lære.
Bekjennelsen begynner når bifallet opphører. I en slik situasjon er det viktig å forsette sin vei rolig og tilforlatelig. Ved å være trofaste og gå vår vei kan vi bære vitnesbyrd uten å holde på med omvendelsesaksjoner. Det stille og rolige trosvitnesbyrd har en dyp verdi. Selv om det ikke synes å bære frukt ved første øyekast – virker det dypere enn en ordrik rettferdiggjørelse av det egne standpunktet. Å stå fast i troen, å være trofast, er et viktig vitnesbyrd i seg selv.
Ofte kan det være vondt å tenke på alle våre trosfeller som ikke lenger praktiserer og kanskje har vi medlemmer av vår egen familie som ikke gjør det, tross en katolsk oppdragelse. Men da vil det viktigste være å forbli trofast til ens egen overbevisning og vite at ens egen trofasthet kan ha en positiv betydning for dem som ikke lenger klarer å være trofaste eller ikke ønsker å være det. Faderen holder alle i sin hånd og Han har oversikten over alt og alle. Han kan forvandle vår trofasthet til noe godt for alle.
P. Arne Marcos Blogg 