Preken: 12. søndag i kirkeåret

Under høymessen er medlemmene av Ordenen av Den hellige Grav i Jerusalem til stede, da et nytt medlem ble tatt opp i går.

Hvem er Jesus Kristus? Når vi møter ham i dagens evangelium, har han allerede virket en tid og forkynt mange gode og viktige ting; han har helbredet mange og drevet ut demoner. Men forstår folk virkelig hvem han er på bakgrunn av dette? Er det gått opp for dem?

Etter å ha tilbragt en tid i bønn, bestemmer han seg for å forhøre seg hos disiplene om hvem folk tror han er. Han får forskjellige svar som viser at folk har forstått meget. Men de har likevel ikke det riktige svaret.

Disiplene da? Har de forstått hvem han er? På vegne av dem alle sier Peter at han er Guds Salvede, Guds Kristus. Det er det riktige svaret. Disiplene har forstått riktig hvem han virkelig er. Han er Messias, Guds Sønn, Frelseren.

Men det får ikke disiplene fortelle videre. Kristi messianitet er nemlig knyttet til hans lidelse, død og oppstandelse. Før det er skjedd, vil det være umulig for folk å forstå helt og fullt hvem han er. Jesus Kristus er Messias slik Gud vil ham og ikke slik han forventes å skulle være.

Derfor vil ikke folket før oppstandelsen er skjedd kunne forstå at Jesus virkelig er Kristus. Bare disiplene som er med ham får vite dette. Oppstandelsen er dét som overgår all menneskelig håp og forventning. Den viser oss at Messias er langt mektigere enn antatt og at Gud i Jesus Kristus har oppfylt og overgått alle løfter som var gitt.

Herren forteller videre hva det kreves av disiplene og dem han samler i sin etterfølgelse. Enhver må være beredt til å gi avkall på sitt eget og hver dag ta opp sitt kors og følge ham. Denne etterfølgelsen krever en helhet, som gjør at den kallede må velge å gi sitt liv for himmelen fremfor for verden.

Det å være kristen er å leve i spenningsfeltet mellom denne verden og himmelen. Og det slik at himmelen inspirerer til jordisk innsats. En kristen skal leve i verden, men ikke av verden. Den kristnes innsats i verden må være å forvandle den til stadig mer å likne den himmel den kristne er på vei til. Den kristne får ikke leve i verden som i et himmelens venteværelse. Tvert imot er løftet om himmelen grunnen som den kristne kan løfte opp sitt kors på og følge Herren. All herværende møye og slit kan bæres når vi får vandre gjennom livet med løftet blikk.

I Ridderordenen av Den hellige Grav i Jerusalem bærer derfor medlemmene et kors rundt halsen. Korset minner nettopp om at de skal ta opp sitt kors og følge Herren. Korsets form med et stort og fire små kors, det såkalte Jerusalemkorset, viser til Herrens fem sårmerker, i hendene, i føttene og i siden. Den røde farven er blodets farve og viser til det offer Herren gav på korset men også til det offer han er i eukaristien. Gjennom eukaristien fyller han de troende med sitt nærvær, sin nåde, med Den hellige Ånd.

Kappen damene og ridderne bærer er et tegn på at de tilhører Kristus, at de har ikledd seg ham, at de er nye i ham. Den symboliserer renhet og helhet. Den viser at de tilhører Kristus i et spesielt oppdrag som medlemmer av Ordenen. De er medlemmer fordi Gud kaller dem til denne spesielle tjenesten å beskytte de kristne i Det hellige Land og Midtøsten gjennom ord og milde gaver. Deres våpen er Herren selv, deres rustning er Den hellige Ånd. Deres innsats skal være et bidrag til fred og forsoning i en konfliktfylt del av vår verden.

Graven, Herrens grav, som de beskytter er en tom grav. Det er en logisk konsekvens av Herrens oppstandelse. Slik blir den til tegn på det store som er skjedd. Men graven er også det sted hvorfra Herren fór ned til dødsriket, som vi bekjenner i den apostoliske trosbekjennelsen. Fra dette stedet som vi ikke kan plassere geografisk, var det Faderen vekket Sønnen til oppstandelsens herlighet og ved dét brøt dødens lenker. Oppstandelsen på den åttende dag er skapelsens høydepunkt og avslutning. Gud har åpnet det evige livet for menneskene.

Slik blir den tomme graven et helt spesielt sted på vår jord. At den ligger i Guds by, Jerusalem, understreker vekten av stedet. Det jordiske Jerusalem peker mot det himmelske Jerusalem, målet for vår vandring gjennom denne verden og dette livet.