Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos enkelte vil opplevelsen av smerte kunne føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på noen Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal der ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv. Men er ikke dette muligens en lengsel etter det tapte paradis? Et sted eller en virkelighet vi hvor ikke er eller får leve grunnet en vesentlig ulydighet i menneskets relasjon til Gud.

Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han har lidd. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Lidelsen er gjennom døden og oppstandelsen gått inn i Gud.

Les mer «Preken: 24. søndag i kirkeåret» →

”Han har gjort alle ting vel …” hørte vi til slutt i dagens evangelium. Ordet ’vel’ er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ’godt’. Med det henviser nemlig menneskemengden til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om den grunnleggende sannheten.

Men til tross for at skaperverket er godt, valgte mennesket sin egen vei fremfor Guds vei. Det ville ikke tilhøre Gud, ikke adlyde Ham. Slik ble det første budet brutt om at mennesket ikke fikk ta fra frukten til det ene treet i hagen. Dermed ble menneskets historie forandret til en annen en den Gud hadde tenkt. For den troende begynte arvesynden, dvs. den mulige adskillelsen mellom Gud og mennesket. Mennesket, som skiller seg fra Gud, vil ikke høre Guds ord, vil ikke være ved Ham. Han kan fjerne seg så langt fra Gud at han ikke lenger er i stand til å høre; han blir døv og fordi han ikke lenger hører noe, mener han at Gud er blitt stum. Den døvstumme i evangeliet er det talende eksempel for denne situasjonen i mennesket.

Les mer «Preken: 23. søndag i kirkeåret» →

Også i dagens evangelietekst dreier det seg om brød. Johannes kretser meget rundt temaet i sitt evangelium. Han kretser nærmest på en meditativ måte rundt Kristi utsagn. Det er som når man hiver en liten sten i et stille vann og bølgene brer seg ut i sirkler. Dette kan vare en god stund. Men ser vi nøyere etter kan vi også oppdage en bevegelse inne i kretsene. I Johannes tekst viser det seg at det dreier seg om noe meget vesentlig, nemlig om vårt liv og det vi lever av; og om det som Kristus har med det å gjøre.

Les mer «Preken: 19. søndag i kirkeåret» →

Det er to verdener som støter mot hverandre, eller rettere sagt: det er himmel og jord som møtes. Mengden hadde opplevd hvordan Kristus mettet dem ved hjelp av noen brød og et par fisker. En slik mann må man holde seg til, en slik mann må man gjøre til en konge. Tenk å være sammen med en som kan mette uten at man må arbeide for det. De hadde ikke forstått den dypere meningen med brødunderet.

De visste ikke at underet peker mot det større under, at Herren kommer til å øse seg ut i eukaristien, at han er brødet fra himmelen. Det eukaristiske brød er et brød som aldri tar slutt, som kan mottas igjen og igjen og igjen. Med Kirken vil det komme en ny virkelighet inn i verden hvor himmelen berører jorden.

Les mer «Preken: 18. søndag i kirkeåret» →

For den som gir seg på vei i Herrens fotspor, er det ikke mulig å overskue hvordan veien går eller blir. Bare Herren kjenner veien; den som velger å gå den, må gå den i tillit til Herren. Heri ligger allerede begynnelsen på korset han ber etterfølgeren å ta opp. Her begynner tapet av det egne livet. Dette er uten tvil en annen virkelighet Herren tilbyr sine disipler enn den verden er bygget på.

Med Apostelen Jakobs tekst kan vi koble til en videre dimensjon i Herrens etterfølgelse, nemlig prøvelsene man kan møte. Målet med å få troen prøvd er å bli mer standhaftige. Ingen vet hva som ligger foran en på livets vei. Derfor kan vi tro at det vi møter av prøvelser er for å styrke oss på veien vi går. Vi kan aldri vite sikkert om vi allerede er der Herren vil ha oss, eller om det ligger noe foran oss vi ikke kan forutse, men som vi bare kan bestå dersom vi ikke gir opp under de nåværende prøvelser.

Les mer «Preken: Høytiden for den hellige Olav» →

Det er i dag et år siden vi var vitner til et grusomt attentat i Oslo og på Utøya. Hendelsen har preget oss på mange måter hele året gjennom. Hver gang jeg går til sentrum, minner ødeleggelsene jeg ser om den grusomme ugjerningen.

Mange mennesker er blitt berørt av katastrofen. Der er de mange dødes pårørende, men også de mange skadete som har fått livene forandret til dels for alltid. Veldig mange i vårt samfunn har måttet oppleve noe aldeles forferdelig som det er vanskelig å sette ord på.

Les mer «Preken: 22. juli – 16. søndag i kirkeåret» →

Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.

I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over ”de vanhellige ånder”. Den kan bare være mulig ved at de må ha blitt utrustet med Den hellige Ånds gaver.

Kun Den hellige Ånd kan bre seg ut i de vanhellige ånders sfære og trenge dem tilbake. Da disse gavene ble gitt apostlene av Herren, ber han dem om ikke å blande dem med egne hjelpemidler og propagandamaterial. Derfor får de ikke ta med seg ”brød eller skreppe, eller penger i beltet”. Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i bevegelsen de gir seg hen til.

Les mer «Preken: 15. søndag i kirkeåret» →