Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble endelig åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Les mer «Preken: 2. søndag i advent» →

I dag begynner adventstiden; den er gjerne en tid som setter oss i en spesiell stemning. Den er en tid vi venter med glede på noe godt. Og det er riktig slik.

Men dagens evangelium bidrar ikke akkurat til å sette oss i en gryende julestemning. Snarere kan vi bli redde når det står skrevet:  ”mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne”.

Vår tid gir oss virkelig grunn til å være engstelige. Stadig vekk møter vi i nyhetene oppslag om alle problemer vår moderne sivilisasjon påfører oss mennesker, vårt samfunn, men også vår natur, vårt klima osv. Mange steder finnes det dessuten en idé om at noe spesielt skal skje i år 2012, selv om det ikke finnes noen form for vitenskapelig belegg for dette, enten man mistolker Mayaenes kalendersystem eller åpner seg for fantasier som at jorden skal kollidere med en ”mørk” planet.

Les mer «Preken: 1. søndag i advent» →

Dagens evangelium kan vi lese som en forlengelse av forrige søndags evangelium om budet om nestekjærlighet.

To ganger snakker Herren om enker. Den første gangen advarer han mot de lovkyndige som misbruker sin posisjon til sin egen fordel. Herren anklager dem for å berike seg ”på enkers bekostning”. De viser en holdning som er motsatt kjærlighetsbudets innhold. Budet sier vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, vår neste og oss selv. Det at de gjør seg til med sine lange bønner er neppe et tegn på en kjærlighet til Gud.

Les mer «Preken: 32. søndag i kirkeåret» →

På vår vei gjennom livet møter vi ofte budet om at vi skal elske Gud, vår neste og oss selv. Vi hører det og vi vet samtidig hvordan det er med kjærligheten hos oss. Kanskje føler vi oss lite tilfredse med oss selv. Vi begynner å gruble og synes kanskje at vi mangler en god del kjærlighet. Elsker vi virkelig Gud? Eller hva betyr det egentlig å elske Gud, sin neste og seg selv? Spørsmål som dukker opp i oss …

Men man skal ikke svare for raskt eller lett på slike spørsmål. Det er nok en del av en lang livsprosess å vokse og modnes i kjærligheten. Jo eldre vi blir, jo mer vi forstår av livet, jo mer vi erfarer, kan det være lettere å elske, eller kanskje det er omvendt, at det blir vanskeligere. Dette til tross for at vi vet at kjærlighetsbudet er det eneste budet Herren har gitt oss.

Les mer «Preken: 31. søndag i kirkeåret» →

Kristus sier om seg selv at han er ”Oppstandelsen og Livet”. Når han bruker ”jeg er” ord om seg selv, beskriver de hans vesen som Guds sønn og vår frelser.

Disse to ordene peker mot det egentlige livet. Det motsatte av liv er død, det er det som ikke lever. Det egentlige livet er det evige livet. Det inneholder overvinnelsen av den fysiske døden. Men det evige livet er mer enn som så. Fordi dette livet bestemmer menneskets jordiske eksistens; fordi døden er overvunnet.

Les mer «Preken: Alle sjelers dag» →

Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: ”Du Davids sønn, ha miskunn med meg!”

Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til seg. Og han spør den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.

Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.

Les mer «Preken: 30. søndag i kirkeåret» →

De to Sebedeus-sønnene forstår nok ikke hva de ber Herren om. Derfor er Herren tålmodig med dem og irettesetter dem ikke. Men han forteller dem at de ikke vet hva de ber om. De forstår ikke rekkevidden av spørsmålet sitt.

Herren forklarer rekkevidden ved å snakke om begeret han må drikke og dåpen han skal igjennom; han snakker om sin lidelse. Uten på ane dette, svarer de kjekt at de kan gå gjennom det samme. Herren bekrefter så at de skal få ta del i hans sonoffer på korset.

Les mer «Preken: 29. søndag i kirkeåret» →

Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til ”ett legeme” og da mannen forlater ”sin far og mor” for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til ”én ånd”.

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

Les mer «Preken: 27. søndag i kirkeåret» →

Ordene fra vår Herre som vi hører i dagens evangelium må henge sammen på en måte. Markus har neppe bragt de sammen uten at det er en grunn for det.

Først hører vi om Johannes som tydeligvis er helt perpleks over at noen er i stand til å drive ut demoner i Jesu navn uten å være blant disiplene. Han ønsker å forhindre det.

Johannes holder helt sikkert av Jesus og er fascinert av hans kraft. For ham blir de til motstandere som påberoper seg Jesu kraft uten å tilhøre hans indre krets. Han mener at slik blir noe tatt fra Herren.

Les mer «Preken: 26. søndag i kirkeåret» →

Det er noe ved dagens evangelium som kan virke kjent for oss. Vi møter disiplene og Herren som er opptatt av meget forskjellige ting. De enkelte interessene er så forskjellige at det ser ut til at den ene ikke forstår hva den andre vil si. Enhver synes å være helt opptatt med sine egne tanker slik at han ikke hører hva den andre egentlig vil si eller mener. De snakker forbi hverandre. Det er underlig at disiplene ikke våger å spørre Herren hva han mener med det han har sagt dem. Man skulle tro de skulle ønske å lære av sin mester.

Hvorfor våger de ikke? Det kan vel neppe være at forholdet mellom dem skulle være så vanskelig eller dårlig at de ikke våger å spørre ham hva han har sagt? Eller ville de kanskje ikke høre hva han har å si av frykt for at det ikke ville passe dem?

Les mer «Preken: 25. søndag i kirkeåret» →