Preken: Alle sjelers dag

Kristus sier om seg selv at han er ”Oppstandelsen og Livet”. Når han bruker ”jeg er” ord om seg selv, beskriver de hans vesen som Guds sønn og vår frelser.

Disse to ordene peker mot det egentlige livet. Det motsatte av liv er død, det er det som ikke lever. Det egentlige livet er det evige livet. Det inneholder overvinnelsen av den fysiske døden. Men det evige livet er mer enn som så. Fordi dette livet bestemmer menneskets jordiske eksistens; fordi døden er overvunnet.

Les mer «Preken: Alle sjelers dag»

Preken: 30. søndag i kirkeåret

Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: ”Du Davids sønn, ha miskunn med meg!

Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til seg. Og han spør den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.

Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.

Les mer «Preken: 30. søndag i kirkeåret»

Preken: 29. søndag i kirkeåret

De to Sebedeus-sønnene forstår nok ikke hva de ber Herren om. Derfor er Herren tålmodig med dem og irettesetter dem ikke. Men han forteller dem at de ikke vet hva de ber om. De forstår ikke rekkevidden av spørsmålet sitt.

Herren forklarer rekkevidden ved å snakke om begeret han må drikke og dåpen han skal igjennom; han snakker om sin lidelse. Uten på ane dette, svarer de kjekt at de kan gå gjennom det samme. Herren bekrefter så at de skal få ta del i hans sonoffer på korset.

Les mer «Preken: 29. søndag i kirkeåret»

Preken: 27. søndag i kirkeåret

Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til ”ett legeme” og da mannen forlater ”sin far og mor” for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til ”én ånd”.

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

Les mer «Preken: 27. søndag i kirkeåret»

Preken: 26. søndag i kirkeåret

Ordene fra vår Herre som vi hører i dagens evangelium må henge sammen på en måte. Markus har neppe bragt de sammen uten at det er en grunn for det.

Først hører vi om Johannes som tydeligvis er helt perpleks over at noen er i stand til å drive ut demoner i Jesu navn uten å være blant disiplene. Han ønsker å forhindre det.

Johannes holder helt sikkert av Jesus og er fascinert av hans kraft. For ham blir de til motstandere som påberoper seg Jesu kraft uten å tilhøre hans indre krets. Han mener at slik blir noe tatt fra Herren.

Les mer «Preken: 26. søndag i kirkeåret»

Preken: 25. søndag i kirkeåret

Det er noe ved dagens evangelium som kan virke kjent for oss. Vi møter disiplene og Herren som er opptatt av meget forskjellige ting. De enkelte interessene er så forskjellige at det ser ut til at den ene ikke forstår hva den andre vil si. Enhver synes å være helt opptatt med sine egne tanker slik at han ikke hører hva den andre egentlig vil si eller mener. De snakker forbi hverandre. Det er underlig at disiplene ikke våger å spørre Herren hva han mener med det han har sagt dem. Man skulle tro de skulle ønske å lære av sin mester.

Hvorfor våger de ikke? Det kan vel neppe være at forholdet mellom dem skulle være så vanskelig eller dårlig at de ikke våger å spørre ham hva han har sagt? Eller ville de kanskje ikke høre hva han har å si av frykt for at det ikke ville passe dem?

Les mer «Preken: 25. søndag i kirkeåret»

Preken: 24. søndag i kirkeåret

Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos enkelte vil opplevelsen av smerte kunne føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på noen Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal der ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv. Men er ikke dette muligens en lengsel etter det tapte paradis? Et sted eller en virkelighet vi hvor ikke er eller får leve grunnet en vesentlig ulydighet i menneskets relasjon til Gud.

Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han har lidd. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Lidelsen er gjennom døden og oppstandelsen gått inn i Gud.

Les mer «Preken: 24. søndag i kirkeåret»

Preken: 23. søndag i kirkeåret

Han har gjort alle ting vel …” hørte vi til slutt i dagens evangelium. Ordet ’vel’ er etter min mening dårlig valgt, fordi originalteksten bruker ordet ’godt’. Med det henviser nemlig menneskemengden til den første skapelsesberetningen om at alt som Gud har skapt er godt. Skapelsen, slik den oppstod ved Guds hånd, er god, meget god. Møtet med Herrens undergjerninger minner folkemengden om den grunnleggende sannheten.

Men til tross for at skaperverket er godt, valgte mennesket sin egen vei fremfor Guds vei. Det ville ikke tilhøre Gud, ikke adlyde Ham. Slik ble det første budet brutt om at mennesket ikke fikk ta fra frukten til det ene treet i hagen. Dermed ble menneskets historie forandret til en annen en den Gud hadde tenkt. For den troende begynte arvesynden, dvs. den mulige adskillelsen mellom Gud og mennesket. Mennesket, som skiller seg fra Gud, vil ikke høre Guds ord, vil ikke være ved Ham. Han kan fjerne seg så langt fra Gud at han ikke lenger er i stand til å høre; han blir døv og fordi han ikke lenger hører noe, mener han at Gud er blitt stum. Den døvstumme i evangeliet er det talende eksempel for denne situasjonen i mennesket.

Les mer «Preken: 23. søndag i kirkeåret»

Isen i Arktis

I disse dager befinner vi oss på vei inn i en ny rekord for issmeltingen i Arktis. Området som er dekket av is er mindre enn noen gang. Dagens bilde fra en av satelittene ser slik ut:

Isens utbredelse i areal den 25. august 2012

Kurven for 2012 er oppsiktsvekkende bratt nedadgående. Den gamle rekorden på mangel på is fra 2007 ser ut til å skulle bli slått med stor margin. Hva denne utviklingen betyr på sikt, vet vi ikke, men den lover ikke godt. Vitenskapelig er det slått fast at den globale oppvarmingen vi er vitne til og som fører til ekstremvær mange steder på jorden, i liten grad skyldes naturlige årsaker. Det er utslippet av CO2 og annet fra menneskenes industri, energiproduksjon og transport som er hovedårsaken til denne utviklingen.