En blogg for å kunne meddele mine tanker rundt kirke, tro og liv.
Pinsen er Den hellige Åndens fest og Kirkens fødselsdag. Ånden og Kirken hører sammen på en spesiell og dyp måte. Det er ikke lett for oss å beskrive Den hellige Ånd på en måte som gjør det mulig å forstå den tredje personen i Gud fullt og helt.
Men én ting er sikkert, uten Ånden, talsmannen, ville ikke vi sittet her i dag. Den hellige Ånd er det indre drivstoffet i Kirkens eksistens og liv. Ånden kommer fra Guds indre kjærlighetsrom og bærer denne kjærligheten inn i Kirken og ut i verden.
Utstillingen i Galleri Vera ble åpnet torsdag den 16. mai om ettermiddagen. Grunnet meget trafikk ut av Oslo ble åpningen holdt noe senere. Den vil vare til den 9. juni.
Jeg stiller ut 24 foto, 12 fra Bjørvika og 12 fra Aker, mens Karen Patricia Lea stiller ut fem malerier. Min mening er at det er noe mellom hennes malerier og mine foto som taler til hverandre og jeg synes det er spennende at vi kan stille ut sammen.
Herren ber for den vordende kirken. Kirken gir oss dette evangeliet i overgangen mellom Kristi himmelfart og pinsefesten. Herren ber ikke bare for de som er sammen med ham der og da, men også for alle dem som kommer til å følge etter Herren i fremtiden.
Herren ber om enhet mellom dem som følger ham, slik Faderen og han som sønn er ett. Alle som tilhører Kristus skal være ett, uten unntak. Slik Gud i seg selv er ett i sin hellige treenighet, skal alle som tror være ett, slik at verden kan tro at vi tilhører Kristus som er sendt av Faderen. Denne enheten må forstås både fysisk og åndelig, den er bare gitt dersom alle kristne er samlet i én kirke, én synlig kirke og ikke splittet opp i mange forskjellige kirker og kirkelige fellesskap.
Denne uken har observatoriet på Mauna Loa på Hawaii for første gang i løpet av noen timer ettermidagen 7. mai og den følgende natten registert over 400 ppm (parts per million) CO2 i atmosfæren. Målingene time for time ser slik ut:
Den som går kommer. Det er det underlige paradokset ved Kristi himmelfart. Og da tenker jeg ikke på hans tilbakekomst ved tidenes ende, men hans nærvær i Kirken. Det er dette skiftet som er paradokset. Kristus går vekk fra sitt synlige nærvær i Kirken for å komme tilbake usynlig i Kirken.
Sønnens tilbakevending til Faderen gjør det mulig for ham å komme på en ny og annerledes måte til Kirken. Nå er han sakramentalt til stede som en av formene for hans nærvær. Han strømmer ut fra Gud i sitt legeme og blod, en strøm som aldri tar slutt.
Den 16. mai blir det en ny utstilling med mine foto hos Galleri Vera i Drøbak. Utstillingen åpnes kl. 18 den kvelden og vises til den 9. juni.
Temaet er «Oslo i nostalgi og nyrikdom» og viser blikk på byen i to markerte bybilder som viser byens kontraster i vår tid.
Denne søndagen møter vi igjen Herren i avskjedssamtaler med disiplene. Disse samtalene inneholder samlet sett mange viktige anvisninger til Kirken.
Han etterlater disiplene fred, sier han. Han gir dem sin fred, en fred som ikke er den som verden gir. Han gir med andre ord en annen fred enn den verden kjenner til. Hvordan er freden i verden? Den kan være basert på fredsavtaler eller andre avtaler som forhindrer konflikter eller krig mellom nasjonene, folkene eller grupper. Men det er sjelden en fred som stikker dypere.
Herren skal snart ta avskjed med disiplene: ”Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere”. Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig tilstede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig tilstede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.
Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.
I teksten fra Johannesevangeliet hører vi at Kristus forteller apostlene at han går til sin Fars hus for å gjøre i stand boliger. Gjennom oppstandelsen er han gått i forveien for oss, for å sette i stand disse boligene. Det forteller oss at vår Gud er en Gud som vil ha menneskene hos seg. Slik Faderen ved å vekke Sønnen fra de døde til oppstandelsen herlighet viser oss at døden ikke skal ha det siste ordet, forstår vi at Gud heller ikke ønsker å la oss bli i døden. Han ønsker at vi skal leve og det evig i hans himmel.
Thomas får høre at Herren er ”veien, sannheten og livet”. Han er veien som går fra Faderen til Faderen. Å følge Herren er å gå til Faderen med og i ham. Det er en vei som er i sannheten. Veien i sannheten er livet. Kristus er vei, sannhet og liv. Livet har han gitt gjennom sin død og oppstandelse. Sannheten har han forkynt og vist ved seg selv.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kjørt forbi ruinen etter Olavskirken i Bamble på veien mellom Oslo og Kristiansand. Ofte har jeg tenkt at jeg burde stoppe en gang og se om det er mulig å ta noen bilder der. Men enten har været, tiden eller lyste vært for dårlig.
Men nå lørdag stoppet jeg endelig på veien fra Kristiansand til Oslo. Da jeg kjørte forbi i ettermiddagssolen, så jeg at i det minste den ene siden av den gamle kirken var godt opplyst av solen, så jeg bestemte meg for å stoppe og ta bilder. Med meg hadde jeg Panasonic GX1 og tok hovedsaklig bilder med Panasonics 20mm F1.7 som tilsvarer 40mm i filmens tid.
P. Arne Marcos Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.