Den som går kommer. Det er det underlige paradokset ved Kristi himmelfart. Og da tenker jeg ikke på hans tilbakekomst ved tidenes ende, men hans nærvær i Kirken. Det er dette skiftet som er paradokset. Kristus går vekk fra sitt synlige nærvær i Kirken for å komme tilbake usynlig i Kirken.
Sønnens tilbakevending til Faderen gjør det mulig for ham å komme på en ny og annerledes måte til Kirken. Nå er han sakramentalt til stede som en av formene for hans nærvær. Han strømmer ut fra Gud i sitt legeme og blod, en strøm som aldri tar slutt.
Det er som om Gud åpner seg som en kilde til næring for de troende gjennom Kirkens sakramenter. Gjennom Den hellige Ånds kraft og virke virker Gud på en helt ny måte inn i verden gjennom Kirken. Det er en bevegelse som strømmer ut av Gud for å samle menneskene inn i Gud.
Var det det disiplene hadde forstått? Var det derfor de var så fylt med jublende glede? Herren som var gått, kommer tilbake igjen og igjen og igjen. Uten frykt kan Kirken ved apostlene bryte ut det låste rom i Jerusalem og gå ut i hele verden for å gjøre alle mennesker til Kristi disipler gjennom dåpen.
Burde ikke vi selv være jublende glade over en så stor og ubegripelig Gud som er så full av kjærlighet til oss mennesker? En Gud som skjenker seg selv til oss for vår frelses skyld? Kristus kommer virkelig til oss. Han er usynlig tilstede i vårt fellesskap, han taler til oss gjennom Ordet, han nærer oss med det evige livs brød.
Og ikke bare det. Allerede i dåpen mottar vi Den hellige Ånd, ja, vi er døpt i ham. Den hellige Ånd er det som gjør det mulig for Sønnen å komme til oss. Den hellige Ånd leder Kirken ut i verden i alle himmelretningene til alle folk og den leder Kirken gjennom tiden for at alle mennesker skal kunne finne hjem til Faderen. Det er Treenigheten som utfører det store frelsesverket sammen. Et frelsesverk som springer ut fra personenes innbyrdes kjærlighet.
Kan det finnes noen større kjærlighet enn den Gud er? Er ikke Gud verdt å kaste seg ned for å tilbe?
P. Arne Marcos Blogg 