Kjære menighet,

når vi kanskje begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Det kan være sjelden at vi lykkes med å komme med et forsonende ord for å mildne striden. Her møter vi gamle forhistoriske væremåter som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Allerede Moses forbød at man alltid skal ta igjen med hardere hånd. Han forlangte at bare «likt skal gjengjeldes med likt». Den berømte regelen: «Øye for øye og tann for tann» skulle altså demme opp for verre hevner. Senere ble den blodige gjengjeldelsen erstattet med penger eller en annen bot. Etterhvert ble det anbefalt å gi avkall på gjengjeldelse, som kan sies å være høydepunktet i den gamle Paktens etikk. Les mer «Regler – Søndagsbladet 240219» →

Kjære menighet,

en dimensjon ved skapelsen av mennesket er at det er skapt med en ekte frihet. Det kan velge å forholde seg til Gud eller ikke. Dette valget har ikke de andre skapningene. Menneskets frihet er virkelig en fullstendig frihet. Nettopp fordi Gud er slik Han er i seg selv, er det mulig for Ham å skape et vesen som har den fulle frihet i forhold til Ham. Denne friheten danner grunnlaget for all etikk og moral. Mennesket kan virkelig velge å forholde seg positivt til Gud og søke å følge Hans vilje, men kan også velge å la være. Eller det kan skje at det tar ikke noe bevisst valg i forhold til Gud.

Dette er dette som gjorde syndefallet mulig. Vi skal ikke gå inn på denne fortellingen her, men vi må ha konsekvensen med oss, fordi den førte til en skade i den menneskelige natur. Fallet førte til et todimensjonalt brudd. På den ene siden ble forholdet til Gud og skaperverket skadet, mens på den andre siden blir forholdet til andre mennesker skadet. Dessuten ble menneskets forhold til seg selv også skadet. Slik forlot mennesket paradis.

Les mer «Ekteskap 5 – Søndagsbladet 170219» →

Kjære menighet,

i 1. Mosebok sies det om ekteskapet: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett» (1 Mos 2,24) Fortellingen om skapelsen av Adam og Eva i den andre skapelsesberetningen understreker:

• at mannen og kvinnen er skapt av Gud,

• at de eksisterer takket være Ham,

• at de henger sammen på en dyp måte,

• at de har en særskilt plass i skaperverket,

• at de skal finne sammen som ektepar.

Dette er den opprinnelige definisjonen av ekteskapet. Skapelsen av mennesket som mann og kvinne betyr at mennesket har sin fylde i mannen og kvinnen. De to kjønnene og forholdet mellom dem, gjør mennesket til menneske. Her kan vi se en analogi mellom kjønnenes forskjell og forskjellen i forholdet mellom Fader og Sønn i Gud. De to er begge én Gud, men likevel to personer. Forskjellen her er ikke negativ, men positiv, da den beriker og utvider. Meningen med kjønnsforskjellen er at den er positivt, til gjensidig berikelse og utfyllelse. Les mer «Ekteskap 4 – Søndagsbladet 100219» →

Kjære menighet,

ekteskapet er etter katolsk tro et sakrament. Forenklet kan vi si at et sakrament er en handling Kirken får gjøre i Guds navn, hvor Gud skaper den indre, egentlige virkeligheten, mens den ytre, synlige handlingen viser til denne guddommelige virkeligheten. Derfor har Kirken utviklet egne ritualer for hvert sakrament.

Alle sakramentene Kirken har, går tilbake på Jesus Kristus. Kirken er overbevist om at disse sakramentene er gitt henne i gave av Herren for at hun skal kunne gi dem videre til menneskene som ønsker dem. Kirken er selv et sakrament da hun er Kristi brud, hun kalles gjerne grunnsakramentet. Mens Herren selv er ursakramentet, kilden og grunnen for all sakramentalitet. Les mer «Ekteskap 3 – Søndagsbladet 030219» →

Kjære menighet,

som et utgangspunkt for Kirkens tenkning om ekteskapet kan vi se på det som et kall fra Gud. Muligens kan det virke fremmed. Ofte brukes ordet kall i forbindelse med det å bli prest eller munk eller nonne. Alt dette er selvfølgelig kall, men betydningen ville bli for snever om ordet bare skulle betegne disse.

Før i tiden var det mer vanlig også å bruke ordet kall i forbindelse med mange forskjellige yrkesvalg, f.eks. så leger eller lærere på sine valg i livet som et kall. Så hvorfor skulle ikke valget av en partner og avgjørelsen til å inngå et ekteskap med vedkommende også kunne forstås som et kall? Et kall fra Gud. Les mer «Ekteskap II – Søndagsbladet 270119» →

Kjære menighet,

i dag hører vi om bryllupet i Kana og i går holdt jeg et innlegg i et seminar for team som arbeider med forberedelsen av par til ekteskapet. Mitt tema hadde med formidling av det moralske i forbindelse med ekteskapet å gjøre. Hvordan hjelpe parene til å få en positiv forståelse av Kirkens lære for ekteskapet.

Jeg tror noe av det viktigste er å forstå at Kirkens lære er først og fremst positiv og beskyttende for mennesket. Den enkelte personen blir satt i sentrum. Læren beskytter og tar vare på personen. Kirkens lære gir en helhetelig forståelse av menneskets eksistens. Les mer «Ekteskap – Søndagsbladet 200119» →

Kjære menighet,

Johannes Døperen står i overgangen fra Det gamle til Det nye testamentet. Hans oppdrag er forberede folket på Frelserens komme, være stemmen i ørkenen som rydder stien. Mange hadde hørt ham og mottatt hans dåp som et tegn på omvendelsen til Gud. De håpet å få se frelsens dag.

Hans oppdrag, hans kall kom til sin oppfyllelse. Plutselig kom Frelseren og ba om å bli døpt. Johannes var nok svært overrasket. Én ting var å peke ut Frelseren for folket og dermed oppfylle et oppdrag. Men å skulle døpe ham i omvendelsens dåp, det var uhørt. Les mer «Herrens dåp- Søndagsbladet 130119» →

Kjære menighet,

mørket hviler over Jerusalem, nyheten om at jødenes konge er født vekker ingen glede. Tvertimot den vekker en dyp uro hos de mektige. Det er fremmede som har kommet til Jerusalem blir tatt imot av kong Herodes i hans palass. Mørket i kongens hjerte skjuler seg bak ordene om at han vil dra å hylle barnet. I stedet iverksatte han noe senere et mord på alle guttebarn under to år i Betlehem i håp om å kunne kvitte seg med den angivelige kongen.

Stjernetyderne hadde fulgt stjernens lys for å finne frem til det sanne lyset i en stall i Betlehem. Lyset de søker, er ikke et jordisk lys, men lyset fra himmelen slik Jesaja beskriver det i den første lesningen: ”… over deg stråler Herren frem, hans herlighet åpenbares for deg”. Det er den herligheten vi feirer i dag, barnet i krybben er svaret på Jesajas opprinnelige visjon for Jerusalem. Herren tilhører det nye Jerusalem, det himmelske Jerusalem, byen badet i Guds lys. Les mer «Epifani – Søndagsbladet 060119» →

Kjære menighet,

igjen står vi foran et nytt år. Det er underlig å oppleve hvordan tiden synes å gå fortere og fortere med økt alder. Dessverre er det faktisk tilfellet med oss mennesker. Vi har ikke en lineær tidsoppfatning, men en eksponentiell. Det vil si jo lengre vi har levd, jo fortere oppleves tiden å gå. Det henger sammen med utvikling i livserfaring. Fra et års til to års alder, lever vi dobbelt så lenge etter vår fødsel, noe som gir oss følelsen av at et år er meget langt. Men fra 80 til 81, er det bare en liten forskjell, så vi opplever et år som meget kort. Det er med på å gi oss denne opplevelsen av en tidsakselerasjon. Dette er noe de som mener at det skal være mulig for den medisinske og biologiske forskningen å la oss leve til vi er 120-150 år gamle bør tenke over. Hva er poenget med å bli utgammel på denne jorden, dersom tidsopplevelsen går stadig hurtigere?

Man merker tidsforskjellen også i dagliglivet. Dagene virker kortere, ukene går fortere forbi osv. Det gjør en noe ydmyk, fordi følelsen av å oppnå mindre forsterkes. I det minste opplever jeg det slik. Les mer «Tiden – Søndagsbladet 301218» →

Kjære menighet,

julen er igjen kommet til oss. En fest hvor vi kan glede oss over Guds store gave til verden, nemlig seg selv. I sin Sønn bøyer Gud seg inn i vår virkelighet og blir en av oss, lik i alt, bortsett fra synden, helt menneske og helt gud. Han er i sannhet den nye Adam, som er lydig til Faderen inntil det siste, men også den nye Moses, som fører oss ut av slaveriet i denne verden og inn i det nye lovede land, Guds evige rike, hvor han troner for evig som den nye David. Men oss ikke fjern, men stadig nær som brødet fra himmelen og livets vann, som gjennom Kirken gir seg i sitt legeme og blod oss til næring på vår vei til det nye lovede land.

Hans mor, Maria, dronningen, går i forbønn for Kirken og oss. Hun som sa det viktigste «ja» et menneske har sagt til Gud og som derfor kunne bære frem Sønnen inn i vår verden. Hun er i sannhet velsignet blant alle kvinnene.