Ekteskap II – Søndagsbladet 270119

Kjære menighet,

som et utgangspunkt for Kirkens tenkning om ekteskapet kan vi se på det som et kall fra Gud. Muligens kan det virke fremmed. Ofte brukes ordet kall i forbindelse med det å bli prest eller munk eller nonne. Alt dette er selvfølgelig kall, men betydningen ville bli for snever om ordet bare skulle betegne disse.

Før i tiden var det mer vanlig også å bruke ordet kall i forbindelse med mange forskjellige yrkesvalg, f.eks. så leger eller lærere på sine valg i livet som et kall. Så hvorfor skulle ikke valget av en partner og avgjørelsen til å inngå et ekteskap med vedkommende også kunne forstås som et kall? Et kall fra Gud.

Et kall er noe som «sies» oss for at vi skal følge det. Et kall gir oss orientering og retning når vi tar avgjørelser som kan være av endelig karakter. I troen forstår vi et kall som noe som kommer fra Gud. Kommer kallet fra Gud, må det bety at Gud vil si noe til oss, at Han kan kommunisere med oss. Dette selv om kommunikasjonen ikke er et direkte uttalt språk, men en måte å tolke og forstå sin situasjon og sitt liv på.

La oss gå dypere inn i dette. I grunnen kan vi forstå hele skaperverket som Guds «språk», Guds tale til oss. Jo mer vi trenger inn i dette store språket som hele skaperverket er, jo mer forstår vi hvor ubegripelig stort det er. I troen ser vi på skaperverket som noe som er sprunget ut av Guds uendelige kjærlighet. Derfor kan forståelsen av skaperverket åpne oss for hvor stor og uendelig denne kjærligheten må være.

Som kristne tror vi at Gud på et tidspunkt Han selv valgte, ble menneske i sin Sønn. Johannes forteller oss at Ordet ble menneske av kjøtt og blod (Joh 1,14a). Altså at Guds Ord tok menneskeskikkelse. Det vil si at Kristi komme er et ledd i språket fra Gud og at Kristus i seg selv er tale til oss. I troen se på det som skjer oss som Guds tale til oss. Det er det som ligger i tanken når vi spør oss om et kall.

Spørsmålet vi derfor kan tillate oss å reflektere over og å svare på, er om det er Guds kall at en har funnet nettopp den andre som sin ektefelle. At veien som har ført de to sammen, ikke har vært rent tilfeldig, men at Gud har en finger med i spillet. Kan de si ja til det, kan de se sin partner i et nytt lys.

Derfor er det klokt for et ektepar en gang i mellom å stoppe opp og minnes igjen hvordan det var at de to fant hverandre, hva det var som førte dem sammen?

Et videre element er Guds ektevilje, det vil si Hans ønske om å knytte seg til oss. Han vil binde seg til oss mennesker og ønsker at vi binder oss til Ham. Bindingen i ekteskapet peker derfor mot noe høyere. Å binde seg til en annen er et skritt på veien for å binde seg til Gud.

Det er ikke tilfeldig at Kristi første under i Johannesevangeliet er vinunderet i bryllupet i Kana. Ekteskapet er sentralt i menneskenes liv og Herren helliger dette konkrete ekteskapet med sitt under. For å forklare disiplene og folket herligheten som venter oss hos Gud i himmelen bruker Herren gjerne bryllupsfesten som et bilde på det store som venter oss. Ekteskapet betyr med andre ord noe helt spesielt i Guds tenkning for oss mennesker.

Dersom det virkelig er slik, gir det ekteskapet en dypere mening enn vi kanskje ofte tenker over. Det blir da til et tegn, et sakrament, for den kommende fremtiden vi har. Ekteskapet peker med andre ord utover bare det herværende, det viser til fremtiden vi har i Gud.