Regler – Søndagsbladet 240219

Kjære menighet,

når vi kanskje begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Det kan være sjelden at vi lykkes med å komme med et forsonende ord for å mildne striden. Her møter vi gamle forhistoriske væremåter som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Allerede Moses forbød at man alltid skal ta igjen med hardere hånd. Han forlangte at bare «likt skal gjengjeldes med likt». Den berømte regelen: «Øye for øye og tann for tann» skulle altså demme opp for verre hevner. Senere ble den blodige gjengjeldelsen erstattet med penger eller en annen bot. Etterhvert ble det anbefalt å gi avkall på gjengjeldelse, som kan sies å være høydepunktet i den gamle Paktens etikk.

Mange mennesker, der i blant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», slik Paulus beskriver det i det første brevet til Korintierne. 

Men den gamle Paktens mennesker tenkte ikke bare over hvordan man skulle gjengjelde urett. De gjorde seg også tanker om det gode. De gjengjeldte det gode overfor dem man hadde erfart det fra eller kunne forvente å erfare det fra. Blant sine egne er man ofte rettferdig og god mot hverandre. Man har også gjerne omgang med de som tilhører ens vennskapskrets eller miljø. Slektninger, venner og kjente kan være meget hyggelig mot hverandre og gjøre gode ting for hverandre. Herren er kjent med dette, derfor tillater han seg å spørre dem han taler til: «Hva takk fortjener dere vel for det? Til og med synderne elsker når de selv blir elsket.»

«Ikke gjør det som er vanlig å gjøre blant mennesker! Følg ikke denne verdens regler!» ønsker Herren å si til dem. «Javel, men hva skal vi da gjøre?», kunne svaret være fra tilhørerne. De blir bedt om å se på Gud: «Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig». Det betyr: man skal ikke ta mål av andre mennesker, men av den barmhjertige og gode Fader.

Kristus vil sprenge grensene for menneskenes kjærlighet. Vi skal ikke bare elske innenfor våre sosiale og familiære grenser, hvor livet går av seg selv, nei vi skal elske alle mennesker, også motstandere og fiender, så vanskelig det en kan synes å være. Men det kan av og til være nødvendig med avstand til en annen for kjærlighetens skyld. Det er bedre enn om nærhet fremprovoserer synd.

Men Kristus lærer ikke en raffinert teknikk som kalles kjærlighet men som egentlig har taktiske fordeler. Han binder kjærligheten opp til den som er dens opphav og første utøver: Gud. Han skyver ingen syndere vekk, nekter ingen sin gunst, holder seg ikke tilbake med sin kjærlighet for å straffe noen. Gud er menneskets opprinnelige bilde, og slik Han er helt definert ved kjærlighet – også overfor dem som øyensynlig ikke har fortjent kjærligheten – slik vil Han at også vi definerer oss ut ifra kjærligheten og lever «som Kristi brødre og søstere», som «den ene Faders sønner og døtre».

Å stadig på nytt åpne seg for Ham, søke å bli bedre kjent med Ham, – forstå hvordan Han er overfor oss mennesker – oppdage Ham bedre – det trenger vi for vår etterfølgelse av Herren.